Lar seg ikke stoppe av vonde opplevelser

KATEGORI: Mennesker

Den tunge bagasjen Zekiye Nyland (26) har båret med seg gjennom livet har gjort henne sterk. Så sterk at hun nå konkurrerer med verdenseliten.

«Vinnere blir ikke til på treningssentrene. Vinnere er laget av noe de har dypt inne i seg – et ønske, en drøm, en visjon. De må ha talent og vilje, men viljen må være større enn talentet.»

Sitatet er hentet fra bokselegenden Mohammed Ali, et av Zekiyes største forbilder.

Det er ingen tvil om at Tysvær-jenta har talent, men ifølge den olympiske vektløfteren er det den mentale treningen som har fått henne opp og frem. På rekordtid har hun gjort seg bemerket i en sterkt voksende idrettsgren.

– Jeg vet at det er mellom ørene mye av styrken min ligger. Jeg har opplevd mye vanskelig, men jeg har alltid prøvd å fokusere på de tingene i livet jeg faktisk kan kontrollere. Det er ikke hendelsene som skjer med deg, men valgene du selv tar underveis som til enhver tid former livet ditt.

Vinteren 2015, kun tre måneder etter at hun begynte med olympisk vektløfting, tok hun bronse i NM. Høsten samme år tok hun gull under kretsmesterskapet i Stavanger. I sitt andre NM, i februar i 2016, slet hun med en betent skulder. Zekiye kunne knapt løfte et glass vann uten å få sterke smerter, og hadde derfor ikke hatt oppkjøring i forkant av konkurransen.

– Jeg husker jeg stod og så på meg selv i speilet før jeg skulle ut og løfte: «Nå skal du bli Norgesmester» sa jeg. Så gikk jeg ut og ble det.

Siden den gang har hun tatt bronse i nordisk mesterskap i vektløfting i Finland. Hun har løftet seg til Gullklokka – den nest høyeste utmerkelsen innenfor norsk vektløfting. Den magiske 100 kilos grensen har hun også nådd. En bragd kun åtte norske kvinner har klart før henne.

I tillegg til å konkurrere i olympisk vektløftning, jobber Zekiye som personlig trener på Trimeriet i Haugesund. Hun er bosatt i Tysvær, har to barn og samboer. De trygge hverdagene står i sterk kontrast til det hun beskriver som en noe kaotisk oppvekst.

Zekiye
SUNNERE KROPPSFOKUS: – Når jeg ser at unge jenter slutter å tenke at treningen skal forme rumpa eller midjen, og heller blir stolte over hva kroppen og psyken klarer, blir jeg glad. Da føler jeg at budskapet mitt har nådd frem. Foto: Haakon Nordvik

Gravid som tenåring
Zekiye flyttet syv ganger før hun var ferdig med ungdomsskolen, foreldrene hadde et turbulent forhold, og fra hun var tre år kom faren inn og ut av livet hennes. Hun var også vitne til flere alvorlige hendelser.

– For meg var mye av det helt normalt. Jeg kjente jo ikke til noe annet. Jeg husker mange episoder som andre kanskje kan oppleve dramatiske. Det er også viktig for meg å få frem at jeg ikke gikk rundt og var redd eller ulykkelig som barn.

Som tenåring startet selvskadingen, kanskje som et resultat av mange vonde tanker og tøffe opplevelser. Det eneste som fikk de vonde tankene til å forsvinne helt var boksingen, som hun hadde begynt med etter tips fra fotballtreneren. Han hadde rett i at den temperamentsfulle og eksplosive jenta trengte mer fysisk utløp enn det fotballen kunne gi. Zekiye fant sitt fristed, men bare for en periode. Da hun var 17 ble hun gravid, og måtte derfor slutte med boksingen. Treningen fortsatte allikevel med styrketrening på treningssenter.

De tøffe valgene
Det ble en brå start på mammarollen for 17-åringen. Den lille gutten hennes ble født seks uker for tidlig, og den første tiden bodde de begge på sykehuset i Stavanger.

– Det var tøft. Jeg klarte ikke å gå fra ham. Det eneste jeg ville var å passe på at alt gikk bra med ham. Han var så liten og skjør at jeg måtte ha kontroll.

Da sønnen hennes var ett år ble det slutt mellom Zekiye og barnefaren. Hun ble alenemor. Det var vanskelig å få endene til å møtes og tiden til å strekke til. Savnet etter trening og spesielt boksingen ble stort.

– Det var forferdelig tunge dager, men jeg skjønte raskt at jeg måtte ta kontroll over situasjonen. Dette var mitt ansvar. Jeg måtte begynne å jobbe med hodet mitt, og tok derfor kontakt med psykolog.

FORBILDE: Hun er best i Norge på sitt felt, og har mange unge tilhengere. Zekiye er derfor opptatt av å formidle at det er viktig med balanse i livet for å prestere best mulig hjemme, på jobb og på trening. Foto: Haakon Nordvik

Zekiye begynte å jobbe, etablere rutiner og skape en forutsigbar hverdag for sønnen. I samme periode ble hun samboer med faren til datteren som ble født noen år senere. Rammene for et godt familieliv ble lagt med kjøp av hus. Historien gjentok seg dessverre. Flere forskjellige hendelser førte til at Zekiye tok med seg ungene og flyttet. Samtidig bestemte hun og den første samboeren at sønnen måtte bo på én plass når han skulle begynne på skolen. Han burde ikke trenge å flytte frem og tilbake mellom foreldrene. Han ble derfor på Åkra hos barnefaren. Zekiye og datteren flyttet til Tysvær.

– Det var et helt forferdelig valg å ta. Som mamma var det jo ingenting jeg heller ville enn å ha barnet mitt hos meg, men jeg kunne ikke la min egen egoisme gå foran min egen sønn. Jeg så at han ville få en enklere hverdag på Åkra. Selv om jeg mange ganger satt på rommet hans med lekene i hendene og gråt, visste jeg at det var riktig. Min oppgave som mor er jo å sørge for at barna mine har det best mulig.

Tryggheten
Å la hodet jobbe for og ikke imot henne har også vært avgjørende for fremgangen hun har hatt på trening.

– Jeg har sett andre utøvere bomme på løft og deretter bli så psyket ned at de vil trekke seg fra alt. Hvis du skaper unødvendig negativ støy og forteller deg selv at du ikke klarer, har du allerede tapt. Vinnere er trygge og vet at det vil komme både opp- og nedturer.

Og Zekiye føler seg trygg. Til tross for de mange utfordringene hun har møtt underveis. Det har aldri vært bedre enn nå.

– Jeg har en snill kjæreste og herlige unger. Når jeg ikke trener, er det dem jeg vil tilbringe tiden min med. Prioriteringene mine i livet er sunne, og det gjør også at jeg klarer å prestere så bra. Når det er harmoni i livet, så yter jeg bedre både hjemme, i treningshverdagen og i konkurranser.

MÅLBEVISST: Zekyie er opptatt av å stadig utvikle seg – på alle plan. For henne handler det ikke om å konkurrere mot andre, men å overgå seg selv. Foto: Haakon Nordvik

Den store prestasjonen

Et av de største øyeblikkene i Zekiyes karriere som vektløfter, var deltakelsen i EM våren 2016. Også her slet hun med vond skulder. Likevel var hun fast bestemt på å vise hva hun hva god for. Hun blir skikkelig engasjert og forteller med stor varme om broren, Geir Kåre Nyland, og hans viktige rolle som motivator. Det er han hun ringer til når hun trenger å bli dratt opp av en bølgedal.

– Ingen hadde forventninger til meg. Jeg var en ”underdog” som ikke kunne hverken regler eller uttrykk. De andre hadde trent i årevis for å delta, så det føltes helt surrealistisk å være midt i sirkuset som utøver. Jeg skjønte raskt at å få til perfekte løft foran jublende tilskuere, strenge dommere og en alvorstynget landslagstrener virkelig ville kreve et kaldt hode.

Mens Zekiye hørte hjerteslagene pumpe i kroppen leverte hun. Igjen og igjen. Hun hadde gått gjennom scenarioene, løftene, jubelen, gledeshoppet, nøye på forhånd. Og det ble akkurat slik hun hadde regissert det – og hun satte personlig rekord.

– Mestringsfølelsen etterpå var enorm. Jeg innfridde på noe av det jeg vet jeg har inne. Jeg er stolt over det jeg leverte der. Det viser at jeg virkelig kan trosse alt og prestere. Nå fikk jeg igjen for alt det harde arbeidet jeg har lagt ned. Det er dette jeg trener for hver dag.

DET STØRSTE: Gullklokken var lenge det største målet for Tysvær-jenta. Nå er målene EM, VM og OL. OL i 2020, det henger høyt. Foto: Haakon Nordvik

Trenger mer enn trening frem mot OL 2020

Nå ønsker Zekiye å delta i OL 2020. Det er målet. Det er noe spesielt med å delta i konkurranser med flagget på brystet.

– Den utviklingen jeg har hatt de siste årene kan fortsette frem til OL i Tokyo. For å få til det må jeg ha en strukturert og god treningshverdag. Får jeg gode og langsiktige sponsorer er mulighetene store. Jeg håper jeg finner samarbeidspartnere som ser egenverdi i bli med å støtte meg på veien til Tokyo.

Jeg husker jeg stod og så på meg selv i speilet før jeg skulle ut og løfte: ”Nå skal du bli Norgesmester” sa jeg. Så gikk jeg ut og ble det.