En liten og unnselig bil som fikk et uvanlig godt liv.
Tekst: Benny Christensen / Broom.no
La oss reise 42 år tilbake i tid. Til 1976. Til det året programmet «Norge rundt» vises på TV for første gang og Odvar Nordli blir statsminister i Norge, mens Jimmy Carter blir valgt til president i USA. Det er også det året bandet Wings topper hitlistene med låten «Silly love songs» og Ivar Formo vinner OL-gull på 5-mila i Innsbruck.
I sannhet et begivenhetsrikt år. Men det er ikke bare de store begivenhetene som teller. En mørk ettermiddag samme år danser snøfnuggene lett i lyskjeglen fra bussen, samtidig som 44 år gamle Solveig Aarstad fra Egersund går ombord og betaler. Pengene har hun klare i portemonéen. Håndveskens glidelås er forsvarlig lukket, den har hun sjekket mange ganger, og hun holder ekstra godt rundt den når hun går bakover i bussen og setter seg.
Solveig er en voksen dame, men kjenner at det kiler litt ekstra i magen denne ettermiddagen. I vesken har hun en brun, tykk konvolutt med penger. Mange penger. Penger hun møysommelig og over lang tid har spart opp i deltidsjobben som «butikkdame» på kolonialbutikken hjemme i Egersund.
Som damer flest leser ikke Solveig bilblader, men nå hadde hun tittet litt i Nå-Bilextra som sto i bladhylla i butikken. Så hun visste om både Ford Fiesta og Renault 14 som også var nye av året. Men de rokket ikke ved hennes valg.
Solveig sitter på bussen for å hente sin splitter nye bil. Hennes første helt egne bil. En knallgul Volvo 343 DL med brunt interiør – og hun gleder seg!
Om det var akkurat slik det gikk for seg vet vi ikke, men det kan det godt ha vært.
Var DAF 77 – ble Volvo 343
Volvo 343 er en helt ny modell som Volvo akkurat har sluppet som et supplement til den større og dyrere Volvo 240 som kom året før. Som du sikkert allerede har forstått – det er den bilen som er avbildet her.
Det Solveig kanskje ikke vet, er at bilen hun kjøper er utviklet av nederlandske DAF. De er særlig kjent for sine små biler med en uvanlig og trinnløs reimdrift, framfor tradisjonell girkasse. De trengte en større bil. Prosjektet P900 ble startet opp og man endte etter en lang og kronglete utviklingsperiode opp med DAF 77. Faktisk så kronglete at de lærde den dag i dag strides om hvem som egentlig designet bilen. Var det John de Vires eller Giovanni Michelotti?
I mellomtiden hadde Volvo kjøpt seg opp i det nederlandske selskapet. Volvo trengte, etter bensinkrisen tidlig på 70-tallet, en mindre og mer drivstoffgjerrig bil i sitt sortiment. Volvo var viden kjent for solide, trygge og driftsikre biler, men de var alt annet enn bensingjerrige. Det gjorde at DAF 77 passet perfekt – så den ble til Volvo 343.
Bilen ble vist for publikum på bilutstillingen i Genève i mars 1976, og kom i salg på høsten samme år. Solveig var derfor tidlig ute og fikk en av de tidligst produserte bilene. Noe som ikke nødvendigvis var ensbetydende med lykke. De første bilene hadde, om vi skal si det litt diplomatisk, varierende kvalitet…
Varmeapparatet var dårlig, bilen støyet mye på grunn av den omtalte reimdriften, den gjorde også bilen alt annet enn rask. Reimdriften ga også bilene den pussige egenskapen at de kunne kjøres like fort, både forover og bakover.
Mange av kundene opplevde kaldstartproblemer og om det ikke var kaldt, så lakk det vann inn i bilen når det regnet. Motoren på 1,4 liter, som opprinnelig kom fra Renault og bød på 70 hestekrefter, opplevdes også som litt snau. Særlig i kombinasjon med den nevnte reimdriften.
Baksetet fikk også kritikk, det var for høyt og vondt å sitte i, men fordi reimdriften til bakakselen tok mye plass, så måtte det bli slik.
Mange var skuffet, og mente bilen ikke var i nærheten av å holde tradisjonsrik Volvo-kvalitet.
Det gule lynet
Så starten kunne definitivt vært bedre. Volvo fikk imidlertid raskt orden på nederlenderen rent kvalitetsmessig. Volvo 343 ble videreutviklet og forbedret for hvert år.
Fra 1979 kunne man få den med vanlig girkasse. Fra 1980 kunne du få den med 5 dører, da het den 345. Både i 1982 og 1986 fikk bilen store og viktige endringer, i tillegg den kontinuerlige oppgraderingen. Bilen fikk også andre motorer fra det øvrige Volvo-sortimentet og den noe mer eksklusive Volvo 360 gjorde etter hvert en vellykket entre. Skepsisen og det litt frynsete ryktet fra starten forsvant fort.
Dette gjorde at Volvo holdt liv i modellen helt fram til 1991. Det er hele 15 år, lenge for en bilmodell.
Bilen til Solveig som fikk det bare delvis passende navnet «Det gule lynet» oppførte seg imidlertid pent og hun hadde svært få, om noen, problemer med sin 343. Den tjente henne trofast i alle år og hun ble glad i «Det gule lynet». Hun kjørte med den inntil demens satte en stopper for det hele. Når du plutselig ikke husker hvor du er på vei og i tillegg ikke er helt sikker på veien hjem, så bør du ikke kjøre. Det forsto Solveig og lot barnebarnet Natalie få overta bilen. Men etter et par år, krevde tidens tann sitt i form av påkost og bilen ble satt til side, mett av dage.
Hadde det «Det gule lynet» delt skjebne med mange av sine artsfrender, så hadde historien fort endt her, og bilen som spiker i en kjellervegg. Men skjebnen ville det annerledes for den gule og litt unnselige bilen fra 1976.
Får et nytt liv
For omtrent samtidig satt Haakon, som er eier og daglig leder for Volvoforhandleren Laastad & Co i Haugesund, og klødde seg i nakken en høstkveld i 2015. Han samler på gamle Volvoer, det han tenkte på nå var at det skulle vært litt artig å ha 343. Gjerne av første årsmodell og gjerne en gul en. For å gjøre en lang historie kort – nå har Haakon og Laastad en gul Volvo 343 av første årsmodell og «Det gule lynet» er siktet en eksklusiv pensjonisttilværelse som er få andre biler forunt.
Selv om bilen var i relativt god stand med bare drøyt 60.000 nennsomt kjørte kilometer på telleverket, har den fått en full strekk. Det som var av rust har blitt tatt – og som vanlig var det mer enn man trodde.
Småbulker og andre skavanker har blitt fikset gjennom vår samarbeidspartner 4Land i Polen, den har fått full teknisk gjennomgang og ikke minst har den fått ny gul, blank og fin lakk. Slik et gult lyn må ha.
Solveig er ikke lenger her. Men før hun forlot oss, fikk hun se bilder av den gamle bilen sin, restaurert tilbake til perfekt stand. En blek og krokete pekefinger stryker forsiktig over bildet av bilen, samtidig som to tårer renner sakte nedover et rynkete kinn.
Selv om mann, barn og barnebarn var viktigst i Solveigs liv, er det ingen tvil og at den gule, litt rare Volvoen fra 1976 også hadde en stor plass i hjertet hennes.
(Tusen takk til Obs! Haugesund for lån av Bjørn Dælie-jakke, og til XXL for lån av Oakley slalåmbriller.)
