Foto: Haakon Nordvik
Tekst: Alexander Urrang Hauge
Idé og regi: Haakon Laastad og Oda Østenstad Fjell
Oda Østenstad Fjell kan begynne å gråte når hun ser gamle menn som sitter alene på en benk, men innerst inne tror hun livet er en dans.
-Jeg leser historier om rare mennesker og fortellinger fra verdener som er litt annerledes enn vår. Gamle menn som sitter alene på benker rører meg. Jeg lytter til bestevennene mine når jeg gir dem sjansen til å mene noe om ting jeg syns er skumle å dele, skriver Oda Østenstad Fjell i en tekstmelding til journalisten.
Danser, skuespiller, haugalending, utflytter og aktuell med oppsetningen Ubåt på Haugesund teater: Hils på fortsatt pur unge Oda Østenstad Fjell. Hun sitter i en isbregrønn Egget fra Arne Jakobsen. Hun har spist opp en halv sandwich fra Diggin, børstet usynlige smuler fra buksebeinet, fortalt om Berlin, beinhardt regime ved Kunsthøgskolen, avrevet muskulatur og karrieredrømmer.
-Akilleshælen min er at jeg er uendelig sta og stolt. Det jeg vil at folk skal tenke når de blir kjent med meg er at jeg er genuint interessert i dem, skriver hun videre.
Mens Odas tekstmeldinger henger i luften som en personlig selvangivelse fra virkeligheten, zoomer vi ut til et slags stilleben: Stolen, ettermiddagslyset og roen etter stengetid hos Laastad & Co.
-Jeg ser ikke på meg selv som en introvert person, men hvis jeg skal på en fest hvor jeg vet at det er mange jeg ikke kjenner, spesielt hvis det er mange som driver med noe helt annet enn meg, kan jeg bli matt og tenke: Orker jeg å ramse opp hele regla i kveld igjen, sier Oda – retorisk spørrende.
I et seigt nanosekund er det stille. Så stille at man kan se vinterhimmelen som dimmer seg svakt til mørkeblått, suset fra trafikken avtar og de mørke trærne rundt Hemingstad kulturhus ser ut som de er malt svarte.
Hvem er Oda? De blonde lokkene som strømmer nedover skuldrene, den buldrende latteren. Det milde draget i ansiktet som gir assosiasjoner til noe nordisk, melkesjokolade-aktig, men også skarpt og våkent.
Kronisk nysgjerrig.
Noen ganger snur hun og dyrker nysgjerrigheten.
-Da kan det hende jeg skrur på en bryter og blir personen som bare vil høre hva andre driver med. Da er prosjektet mitt for kvelden å få folk til å bare snakke om seg selv. Noen ganger sier jeg at jeg driver med noe helt annet – noe som ingen spør om, røper hun.
Selv om fellestrekkene med vanlig yrkesliv er mange, er også scenekunst noe unikt.
-Skuespill og dans er så utrolig personlig. Det er ikke som å snakke med pappaen min om hans vei til yrket som ingeniør: som ofte er en standard måte å gjøre det på. Når du snakker med noen i vår bransje, får du høre om deres reise, hvordan de orket å grave i det personlige, gjennom puberteten, når du har kjærlighetssorg, når du er blakk, og når du vil starte familie, sier Oda og ordene og setningene har en sånn en punch, som om hun danset i en ring.
-Jeg tror veldig mange som driver med skuespill og dans opplever at de har ofret og investert mye i – ikke bare tid, men en oppriktig del av personligheten deres. Det er et yrkesvalg som blir en stor del av deg, sier hun.
For Oda er alltid fortellingen og muligheten til å høre en god story noe som vekker ønske om å bare lytte.
-Jeg elsker å høre folk snakke om seg selv og sitt, så lenge de er oppriktig og lidenskapelig opptatt av de snakker om, og at ikke det er innøvd og selvopptatt. Jeg er ofte mye mer opptatt av å lytte til folk som har noe å fortelle om seg selv.
Hjemmebane
Østenstad Fjell vokser opp med en far som jobber i Det norske veritas, en mor som jobber med bemanning på Aibel og en bror som digger cello. Farens jobb bringer dem ut i verden, det lengste oppholdet i Tyskland. I Bremen gikk Oda på den internasjonale skolen, hvor engelsk var undervisningsspråket.
-Jeg var et veldig flinkt barn. Egentlig har jeg alltid vært flink i alt av skolearbeid, uten at jeg behøvde å jobbe så mye for det.
Rett før sommeren setter skolen opp en skoleforestilling. Oda går bokstavelig talt inn i rollen med en så sterk intensitet at foreldrene ser det er noe der.
-Jeg tror Mamma innså at det var åpenbart at jeg burde begynne med teater.
Da familien Østenstad Fjell flyttet hjem startet Haugesund teater og daværende teatersjef Birgit Amalie Nielsen opp teaterskolen.
-Da så vi Pippi Langstrømpe, som var den aller første produksjonen teaterskolen var med på. Jeg husker Nuri Ribera Anfinsen, som også nettopp hadde kommet til byen, som hang fra taket i en sele, og spilte Pippis døde mor. Jeg satt der med måpende munn og sugde til meg alle inntrykk.
Kort tid etterpå var det opptaksprøve for teateret der alle måtte synge “Alle fugler”.
-Jeg hadde jo aldri hørt sangen – jeg kom rett fra Tyskland, og mimte med voldsomme munnbevegelser, sier Oda og briljerer med gummiansikt og gestikulering for å vise hvor iherdig den 10 år gamle versjonen av seg selv prøvde å synge uten lyd.
Bakkekontakt
Selv om Oda får tillit gjennom hovedroller og viser at hun vokser med oppgaven, forteller hun om foreldre som ikke lar seg rive med, men som bevarer roen.
-Mamma og Pappa er kanskje de minst Dance Mom-aktige foreldrene du kan tenke deg, sier Oda og henviser til det amerikanske fenomenet der overivrige foreldre baner vei, og har voldsomme ambisjoner innen showbiz for sine små barn.
-Jeg husker at da vi spilte Annie og jeg hadde hovedrollen hvordan Pappa spøkefullt sa: “Nai, du må jekka deg ner!” Og da var jeg bare 11 år, sier Oda og ler.
-Hver gang jeg er i avisa sier han bare: “Linselus, linselus!”.
Oda tenker seg om.
-Det er rart med Pappa. Selv om han er den som alltid holder en armlengdes avstand til alt jeg gjør, og alltid er den mest brutalt ærlige kritikeren jeg vet om, er det også hans meninger jeg lytter mye til.
Adjø myter
Hun er opptatt av å avkrefte myter om hvordan livet som skuespiller og danser egentlig er.
-Jeg skjønner at mange tenker at yrket som danser og skuespiller er veldig annerledes. Men det kan også være ganske likt en rørlegger, som jobber på et hus eller et prosjekt en periode, finner de beste løsningene og hele tiden må forholde seg til andre profesjoner.
-Samtidig skal vel du også gå inn i rollen som en helt annen person?
-Jeg er i en fase nå hvor jeg ikke har lyst å si nei til noen roller. Jeg trenger erfaringene. For en tid tilbake jobbet jeg med et prosjekt hvor kjemien og arbeidsmetoden ikke føltes noe bra for meg. Jeg fikk tilbud om en annen jobb da prosjektet ble forlenget, og jeg kunne takket for meg. Da husker jeg at jeg tenkte: Nei, Oda, dette skal du gjøre – nettopp fordi det er vanskelig, og du egentlig ikke har lyst. Jeg må lære å ta de valgene, stå i det, forteller hun.
Sult i Oslo
“Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den”. Slik begynner Hamsuns Sult. Selv om Oda neppe sultet, ble også hun merket. Oda begynner på Kunsthøgskolen i Oslo da hun var 17 år. Altså før hun var ferdig med videregående skole.
-Jeg søkte egentlig for å øve meg, fordi det er så vanskelig å komme inn. Jeg ble fortalt at det er den vanskeligste skolen å komme inn på.
I retrospekt kunne kanskje starten i Oslo vært bedre.
-Jeg ble dumpa av kjæresten, jeg røk begge hofteleddsbøyerne og ble sykemeldt. Plutselig sto jeg på NAV-kontoret og fylte ut skjema. Der lurte de jo på hvorfor jeg ikke kunne studere, men hofteleddsbøyere er noe du må ha når du skal studere utøvende dans.
Oda må kaste inn håndkle og vente et år med å ta det første året.
Then we take Berlin
Det hadde passet utmerket i et intervju og trukket paralleller mellom den unge scenekunstneren og Berlin, hvor man kunne nevnt David Bowie og Iggy Pop. Kanskje var det beveggrunner, men relevansen er dog svak.
-Berlin høres jo fett ut. Jeg skulle bare bo der, jeg hadde fått et stipend. Jeg fikk egentlig hele Berlin rett i fleisen. Det er så lett å tro at Berlin er superkult. Men det blir bare bra om du faktisk gjør noe som er fett og omgås mennesker som er bra for deg. Det gjorde ikke jeg, forteller Oda og ler sin klassiske latter.
Jeg skulle bare dit, jeg kjente ingen. Jeg var veldig på, oppsøkte folk og var interessert i alt og alle. Etter noen måneder fikk jeg en slags reaksjon etter å ha hørt utallige variasjoner av: “You know, I have been working on this project for three years now!” Men da jeg spurte hva prosjektene faktisk gikk ut på, fikk jeg bare diffuse svar, forteller hun.
-Det handlet nok mer om at måten å jobbe med kunst på var veldig forskjellig fra det jeg var vant med, litt for abstrakt og søkt og langdrygt, vi nordmenn er mer konkrete og tydelige, selv kunstnerne, utdyper hun.
Livets brøk
Hvis vi lager et slags sektordiagram over Oda sitt liv, hvordan fordeler blir brøkregnestykket mellom dans og skuespill?
-Jeg ønsker jo at det skal være mest mulig likt, altså halvparten av hver. Etter utdannelsen var det definitivt mest dans. Nå varierer det mer og akkurat nå er det omtrent jevnt fordelt. Jeg har et behov for å holde på med dans og skuespill om hverandre.
I år skal Oda Østenstad Fjell nesten bare spille teater. Det gjør at omsorgen og bevisstheten rundt dans vokser fram.
-Det er lett å gjøre den feilen at dans er noe jeg kan, og at jeg bare kan dra det fram når det passer, men slik er det jo ikke. For å utvikle meg, bli stadig bedre, må jeg jo utøve dans, sier hun.
Tidens gribb
Det skumle spørsmålet som sirkler som en glupsk gribb rundt enhver fysisk krevende kunstform er tiden. Hvor lenge kan man holde på, hvor dyp er ikke fortvilelsen over at egenskapene og ferdighetene har en slags datostempling. Man kan selvsagt alltid strekke strikken. Men tidens tann er nådeløs.
-Jeg vet om mange dansere som jobber i krevende produksjoner til de er langt over 40, men det er kanskje akkurat også derfor jeg er opptatt av å holde på brøken om halvparten dans. Vel vitende om at det vil endre seg naturlig etterhvert som jeg blir eldre.
Lettrørt
-Jeg kan gråte nesten hysterisk av reklame, av folk som er alene og spesielt gamle menn som ser ensomme ut, bryter Oda ut.
Det er spesielt en hendelse som Oda husker, fra årene på Skeisvang videregående skole. Det er besøksdag for 10.klassingene og Oda ser en gutt som stille seg ved en av søylene. Han har en matboks, i metall, og tar frem en brødskive, mens han kikker rundt på alle de andre, som er sammen med noen.
-Jeg ser hele situasjonen og setter meg inn i den voldsomme ensomheten som denne gutten måtte føle. Jeg begynner derfor å hulke, og gråter gjennom hele friminuttet. Jeg ante jo ikke om gutten var ensom, men jeg dramatiserte det for meg selv.
-Jeg tror det har noe med emosjonen av ensomhet, den har så mye i seg, det er så lett å se for seg hvordan livet i ensomhet kan være, sier Oda, som blir rørt når hun forteller historien.
-Jeg vet ikke hvorfor det er slik, jeg har ikke opplevd mye ensomhet selv og jeg trives godt med å være alene. Men hver gang jeg ser noen jeg tror er ensomme treffer det meg som en kniv i hjertet.
Østenstad Fjell refererer til bøkene hun leser, som kretser rundt samme tema. Hun har nettopp lest Tollak til Ingeborg og Hun er så lys – begge av Tore Renberg.
-Begge disse bøkene forteller om menn som ikke får det til, som faller utenfor.
Tematikken rundt ensomhet og innlevelse i andres liv, er ikke en triviell øvelse Oda gjør seg som et slags ubevisst tidsfordriv. Da hun bodde i Berlin brukte hun mye tid på skriving og jobbet med en tekst om akkurat dette – å synes synd på noen du ikke vet noen ting om. Perfekt manifestert gjennom The Beatles-sangen Eleanor Rugby.
-Det jeg egentlig gjør er jo å tilføre dem en tristhet og noe tragisk, og plasserer deg selv over dem fordi du tror du ser noe. Det kom til et punkt hvor jeg tenkte at følelsen av å synes synd på noen ikke fører fram til noen ting, sier Oda spørrende og lar spørsmålet henge i lufta.
Kjærligheten for faget
Tilbake i Egget, kveldsmørket og stillheten etter refleksjonene om de store valgene, drømmen om spennende roller og ikke minst tilbakeblikkene i livets sladrespeil. Oda bryter stillheten, retter seg opp og forteller videre.
-Sympati og empati er jo følelser som gjerne henger sammen. Hvis det virkelig betyr noe for deg, må man kanskje gjøre noe, bidra for at det skal bli bedre, sier Oda
