Benny Christensen og Broom er nå ute med et helt nytt magasin bestående av kun klassiske Volvo. Stor stas er det at førsteutgaven består av hele 13 sider redaksjonelle saker om Laastad & Co, vår historie og fokus på nettopp klassiske biler. Denne saken er gjengitt fra første utgave av magasinet, og handler om Volvos samarbeid med Bertone.
Ved hjelp av italienske Carozzeria Bertone lyktes Volvo i å gjøre hverdagsbilene eksklusive – og dyre.
Det er langt fra de endeløse skogene nord i Sverige en bitende kald januarnatt med halvannen meter snø, stjernehimmel og nordlys – til en smal, men travel, gate i Italia, murhus med skjeve skodder, mosegrodd takstein, varm sønnavind og putrende Vespaer i gatene.
Kan denne kultur-kløften fylles – med Volvo? Vi har sett nærmere på to Volvo-klassikere med sterke italienske aner. Nemlig Volvo 262 Bertone Coupe og Volvo 780.
Naturlig nok bygger 262C på samme bil som den alminnelige 260. Mange tror noe feilaktig at 262 C er designet av Bertone, men det er feil.
Eksteriøret, med tak som er senket med 60 millimeter, endret vinkel på frontruta, bred bakre takstolpe og ny bakre siderute ble i all hovedsak tatt fram hjemme Sverige. Av andre detaljer kan det også nevnes at de tradisjonelle reservehjulsbaljene, akkurat som på 242 GT, er fjernet og at C-stolpen er flyttet lengre ut på bakskjermens «hofter». Alt for å få bedre flyt i linjene.
Bilen var i utgangspunktet tenkt produsert på samme svenske produksjonslinje som de forlengede spesialutgavene Volvo 264 TE og 245 Transfer. Slik ble det altså ikke. Bilene ble montert i Italia, hos Bertone. De sto også for interiøret.
Nøye seg med drømmen
Akkurat interiøret preges i stor grad av mykt og rynkete skinn, som kanskje er vel så amerikansk som italiensk i designuttrykket. Kanskje ikke helt uten grunn. Å treffe det amerikanske markedet var helt klart et viktig mål med nykommeren. Et annet viktig mål med bilen var å ha noe riktig lekkert i ustillingsvinduene og salgshallene hos Volvo-forhandlerne.
De første bilene kom i 1978 og var lakkert i sølv metallic, med svart vinyltak. De så ganske maffige ut, med den massive fronten, den sterkt lutende frontruten og den lave taklinjen.
Bilen var såpass lav under taket at seteunderstellet ble bygget om for lavere sittestilling. Seteryggen kan heller ikke rettes helt opp, men ellers er setene, bortsett fra skinntrekket, i utgangspunktet de samme som i 260 for øvrig. Takhøyden i baksetet er heller ikke mye å skryte av, plassen til beina har også krympet, og utsynet skrått bakover er heller dårlig. Men man må som kjent lide litt for skjønnheten. Så også her.
Luksus-Volvoen med Bertone-emblemer nederst på forskjermene sto på mang en familiefars ønskeliste. De fleste måtte nok nøye seg med en mer praktisk og ikke minst billigere 240.
Gullfarge
Motoren var en 2,7-liters V6-er som ble til i samarbeid mellom Peugeot, Renault og Volvo. En sak helt i aluminium og med løse sylinderforinger, på typisk fransk vis. Motoren var følsom for både oljeskift og ikke minst overoppheting. Det kunne føre til at de løse sylinderforingene beveget seg, med den følge at kjølevæske og motorolje ble blandet. Slike problemstillinger var uvant for Volvo-eiere og motoren fikk fort et litt frynsete rykte. Men med riktig stell og en liten dose omtanke og kjærlighet, kan de faktisk gå veldig langt.
Ytelsene var på henholdsvis 129, 140, 141 og 148 hk, avhengig av markedet den skulle selges i. De aller første bilene hadde 3-trinns automat, men kom fort med 4-trinns kasser. Du fikk dem også med 4-trinns manuelt gir med elektrisk overdrive, men automatgir var mest vanlig.
Fra 1979 fikk den nye rundt-hjørnet-baklamper – på lik linje med resten 200-serien, og nytt bagasjelokk for bedre og lettere adkomst til bagasjerommet.
Den fikk også frontspoiler og andre felger – og ikke minst kunne du få den i gull metallik med matchende vinyltak. På spesialbestilling kunne man også få andre farger.
På sommeren 1980 gjorde man et opphold i produksjonen, og først på våren 1981 kom den i gang igjen, med siste serie av bilene.
Da hadde den fått den nye fronten, med mindre støtfanger, som kom i nettopp 1981 og også en oppgradert versjon av V6-motoren. Nå var den på 2,8 liter og hadde 155 hk. Den kunne nå leveres uten vinyl-topp på taket. Kun 912 biler ble laget i denne siste serien og produksjonen av 262C Bertone endte på 6.622 biler totalt.
Volvo 780 overtok
I 1985 kom den direkte etterfølgeren til 262C. Nemlig Volvo 780.
Det å komme over i Volvo 780 er en helt annerledes opplevelse enn å sitte i en 262C. Det føles nesten som å komme fra kjelleren, og opp til en høy førsteetasje.
For der 262C har høye karosserisider og lave vinduer og kan gi en litt innestengt følelse, så er det helt motsatt i 780. Den har lave karosserisider, store vindusflater og smale takstolper som slipper mye lys inn. Mange 780 har også takluke av glass, da blir det enda lysere i kupéen.
Men forskjellen på de to coupe-søsknene fra Volvo stopper ikke der. 780 bygger teknisk på Volvo 760, slik som 262C bygde på 264, men 780 fikk ett fullstendig nytt karosseri. Denne gangen var det Nuccio Bertone og hans team som holdt i pennen da bilen var på tegnebrettet. Selv om nok Volvos designer Jan Wilsgaard nok også hadde sitt å si.
Det er visstnok bare de utvendige dørhåndtakene som passer om hverandre på 760 og 780. Alt annet ble nytt utvendig.
Linjeføringen er nett, nesten litt minimalistisk og elegant på typisk italiensk vis, men man er allikevel aldri i tvil om at dette er en Volvo.
Fortsatt en 760
Også det lekre interiøret har et langt mer typisk italiensk preg enn det hadde på 262C og er eksklusivt for 780. Setene er så flotte at de er verdt en studie i seg selv. Dashbordet er det samme som i 760, men har i 780 fått innslag av valnøttre.
Det meste er elektrisk. Setejusteringen, takluka, vinduene og sidespeilene. Den hadde aircondition som standard, likeledes ABS-bremser, kjørecomputer og eksklusiv stereo. Ikke noe av dette var en selvfølge i 1985, selv om vi i dag tar mye av dette for gitt. Men under karosseriplatene er det altså fortsatt en Volvo 760. Det gjør at Volvo 780 ikke er noen sportsbil, men mer en komfortabel og luksuriøs cruiser, for lange turer i høy hastighet.
Primærmotoren er samme 2,8-liters V6 som siste generasjon 262C hadde, men 780 kunne i motsetning til sin forgjenger også leveres med andre alternativer. Både B230FT, som på Volvo-språket betyr 2,3-liters firesylindret bensinturbo, en mindre 2-liters 16v bensinturbo beregnet på det italienske markedet finnes også, samt en 2,4-liters rekkesekser turbodiesel med aner fra VW.
Effekten varierer mellom 122 og 200 hk. Girkassen er enten 5-trinns manuell, eller 4-trinns automat.
Fylte en viktig oppgave
I 1988 fikk Volvo 780 i likhet med resten av 700-serien en ny uavhengig avfjæret bakaksel, ellers ble bilen produsert uten noen store endringer fram til 1990. Bare 8.518 biler ble totalt bygget.
Det er langt fra Sverige til Italia. Nesten hele det europeiske kontinentet ligger i mellom. Ingen biler vil klare å fylle kultur-kløften mellom disse to landene. Det var vel heller aldri meningen.
Men begge bilene fylte allikevel viktige funksjoner. For det litt trauste Volvo framsto de som imagebyggere, som viste at de kunne, om de ville. De var et spennende og litt eksotisk innslag hos Volvo-forhandlerene. De skapte drømmer og nye relasjoner. De ble solgt til de som kanskje i utgangspunktet ikke vurderte en Volvo. Ikke minst i det viktige USA-markedet, hvor de fleste av disse bilene havnet, akkurat som planlagt.
I dag fyller de fortsatt en viktig rolle. Fortsatt skaper de drømmer for oss som er glade i klassisk Volvo. Få biler ble laget. Enda færre finnes igjen. De få som har overlevd er dyre.
For de fleste av oss vil de fortsatt forbli med drømmen. Den er til gjengjeld gratis.
Volvo 262C er en bil som skiller seg ut fra de øvrige medlemmene i Volvo-familien.
Lave vinduer, sterkt skrånende frontrute og den brede bakre takstolpen gir Volvo 262C et unikt designuttrykk.
Volvo 780 har en langt nettere linjeføring enn 262C, med store glassflater og smale takstolper.
Hvem drømte ikke om å ta plass bak dette rattet?
Den drømmen er det fortsatt mange som har. Ikke uten grunn.
Setene i 780 er så vakre at de er verdt en studie i seg selv.
Volvo 760 var helt klart en eksklusiv og dyr bil, men bleknet allikevel en smule sammenlignet med 780.
3 ting om 262C
- Noen veldig, veldig få 262C ble produsert med høyreratt.
- Volvo planla å bygge bare 800 biler i året over en fireårsperiode. Altså 3.200 totalt. Bilen ble en suksess og totalt ble 6.622 eksemplarer laget, mellom 1978 og 1981.
- Det ble også laget en «vanlig» 262, som ikke var coupe – altså en «2-dørs 264», i 1976–77. Kun 3.239 biler ble produsert.
3 ting om 780:
- En Volvo 780 kostet dobbelt så mye som en Volvo 760 GLE fra samme tid.
- Den minste motoren, 2-literen, var den sterkeste med 200 hk.
- De siste Volvo 780-eksemplarene ble produsert i september 1990, men ikke registrert før i 1991.
