Hun har tatt ubertaxi hjem fra skolen etter midnatt oftere enn fra utelivet i London. Etter tre intense år flytter haugesunderen Therese Saltvedt hjem med en bachelorgrad innen arkitektur i bagasjen – klar for å ta fatt på mastergrad i Bergen – før bærer det hjem til Haugesund.
Hardtarbeidende. Kreativ. Selvdisiplinert. Tre ord som beskriver 23 år gamle Therese Saltvedt godt. Da hun gikk ut fra Vardafjell videregående skole i 2013, visste hun lite om at hun i løpet av de neste årene skulle ta fatt på en utdannelse som nærmest skulle bli en besettelse.
– Dersom noen hadde sagt til meg på forhånd hvor mye arbeid jeg kom til å legge ned i dette studiet, hadde jeg aldri trodd dem. Men jeg hadde gjort det igjen – uten å blunke, sier hun.
På videregående var hun god i det hun interesserte seg for, og middels i de fagene hun ikke likte så godt.
– Jeg er mye mer praktisk enn teoretisk. Å sitte å lese til en norskprøve var tungt, men å sitte oppe hele natta og tegne eller bygge noe var ingen problem. Jeg ga meg ikke før jeg var fornøyd, ler hun.
Hennes beste fag var gym.
– Der kunne jeg være fysisk, noe jeg foretrekker den dag i dag også, men nå går det mest i bygging av modeller, ler hun.
Reiselysten
På bordet ligger to tjukke bøker som hun selv har skrevet gjennom studietiden. ”Dagbøker” kaller hun det – en bok for hvert prosjekt. Forslag, tegninger og tanker rundt alt fra konserthaller og kirkegårder. Ja, kirkegårder. Rettere sagt én spesiell kirkegård; Gunnar Asplunds skogskirkegård i Sverige.
– Den kirkegården har hatt en enorm innflytelse på mitt arbeid og veien jeg ønsker å gå videre, sier Therese mens hun blar i dagboken vi skal komme tilbake til om litt.
– Jeg har alltid likt å ta bilder, fange ulike naturomgivelser og øyeblikk. Jeg elsker det visuelle og muligheten det gir meg til å være kreativ, sier hun.
De fire første årene av livet sitt tilbragte hun i København i Danmark.
– Mine foreldre studerte der, og så reiste vi mye. All reisingen er nok en stor del av grunnen til at jeg elsker å ta bilder av natur, landskap og arkitektur, sier hun.
Therese har jobbet på møbelbutikken Indesign på Raglamyr ved siden av skole og studier. Å hjelpe andre med å finne de beste løsningene i hjemmet har alltid gitt henne en god følelse.
– Men jeg tok meg ofte i å tenke at jeg så gjerne skulle ha vært med fra første stund, eksempelvis når det kommer til planløsninger og -tegninger. Jeg så og tenkte gjerne lenger enn bare møbleringen. Men kanskje får jeg bidra til en større helhet når jeg er ferdigutdannet og har fått meg jobb her hjemme i Haugesund, undres hun med et blygt smil.
Kirkegård som skjermsparer
Sommeren 2017 var hun endelig ferdig med tre hektiske, men fantastiske år i London og reiste hjem med en bachelorgrad innen arkitektur i bagasjen.
– Det har alltid vært en selvfølge for meg å studere i utlandet, men det falt seg vel så naturlig at jeg skulle hjem igjen til Haugesund, sier hun.
Det første studieåret var hun innom mye forskjellig, blant annet arkitekturhistorie og ulike tegneteknikker. Det interesserte Therese midt på tre, men hun visste hun måtte gjennom det, på samme måte som hun måtte gjennom flere fag uten den største interessen på videregående. Det var først på andre- og tredjeåret at hun skulle få dykke ned i ulike prosjektarbeid, som igjen skulle bli altoppslukende for henne.
– Vi satt på skolen fra ni til ni. Noen ganger døgnet vi også. Og dersom noen manglet, ja da etterlyste vi dem med det samme. Alle var på skolen – hele tiden. Spesielt på slutten før vi skulle levere inn hovedoppgaven, da var det nærmest 24/7, forteller hun.
Og det var Asplund kirkegård som skulle bli Thereses hovedoppgave – og besettelse med positivt fortegn.
– Jeg har levd og åndet for dette prosjektet så lenge nå, og fortsatt imponerer arkitekturen meg, sier hun mens hun viser fram et bilde av et lite vann og noen trær på mobilen sin.
– Ja, kirkegården er faktisk bakgrunnsbilde på telefonen min, ler hun mens hun kaster det mørke, lange håret bakover.
Kirkegården hun snakker om ble tegnet og oppført for nærmere hundre år siden i Enskede sør i Stockholm. Anlegget regnes som en av de viktigste i moderne arkitektur, hvor samfunnet krevde vakre, men funksjonelle løsninger.
– På den tiden begynte folk å tenke mer på mennesket i sentrum i stedet for religion, forteller Therese.
Blant annet blir alle gravstøttene tilfeldig plassert i skogen da det ikke skal være forskjell på om folk er rike eller fattige når de begraves.
– Tanken er at ingen er mer eller mindre verdt, sier hun.
Døde kort tid etter ferdigstillelse
Arkitekturen er svært spirituell. Når en kommer ut fra kirken etter en begravelse, er det første som møter deg et vann som gjenspeiler himmelen og tolv trær på en høyde. Tallet tolv er ofte brukt i bibelen, blant annet refererer det til Jesus tolv utnevnte disipler.
Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, alt er gjennomtenkt. Blant annet er det 888 meter til neste kapell. Tallet åtte står for ”infinity”, kjent som det uendelige.
– Det som inspirerer meg er tankene bak avgjørelsene og muligheten mennesker får til å tolke på sitt eget vis, sier hun.
Men historien er ikke bare rosenrød for Asplund kirkegård. De to arkitektene som designet kirkegården sammen, Gunnar Asplund og Sigurd Lewerentz, ble uvenner mens de jobbet sammen. I tillegg døde Asplund bare en måned etter at det hele var ferdigstilt.
– Det sies at han jobbet seg ihjel, forteller hun.
– Kan det virke skremmende å bli så grepet av et prosjekt som noen døde av?
– Jeg har drømt om det på nettene, og tatt uber (les: taxi. red.anm.) hjem fra skolen midt på natta oftere enn jeg har vært ute på byen – men jeg elsker det. Arkitektur er mitt kall, og gjennom Asplund-prosjektet har jeg forstått hvordan jeg ønsker å integrere naturen i arkitekturen i mine egne prosjekter, sier hun.
For egne prosjekter det har hun store planer om å utføre. Men først må hun fullføre studiene. Til høsten venter en plass ved arkitekthøgskolen i Bergen. Der skal hun ta fatt på sitt fjerde og femte år med tegning, sketsjer og modeller før masteren er i boks.
– Det har vært godt med ferie etter den hektiske innspurten, men nå ser jeg fram til å begynne igjen, sier Therese.
Tok «kjøkkenveien»
Selv om hun fikk gode karakterer med seg fra London, var hun overbevist om at det ikke var plass til henne ved arkitekthøgskolen i Norge.
– Det føles litt som om jeg har kommet inn kjøkkenveien, ler hun.
Hun viser til at det kun er plass til de som starter på utdanningen i første klasse, og at det må falle noen fra for at det skal bli plass til studenter fra andre universitet eller høgskoler.
– De aller fleste fullfører skolen der de starter, så jeg regnet med at jeg gjerne måtte jobbe et år eller to for å få plass. Heldigvis kom jeg inn, og er klar for å starte studiene allerede til høsten, smiler hun stolt.
Men hun skal hjem til Haugesund når hun er ferdig med masteren. Det er sikkert som banken.
– Jeg har et sterkt forhold til byen her, og det har alltid vært en del av planen å flytte hjem, få jobb og bli gammel her, sier hun.
Hun nyter å gå i hjembyen og se på arkitekturen på en ny måte.
– Er det noen bygg eller områder du ville gjort annerledes om du hadde fått frie tøyler?
– Nei, slik tenker jeg ikke. Jeg vil mye heller prøve å skape noe eget når jeg er ferdigutdannet og har fått meg jobb.
Hun har ingen typiske favorittbygg i byen, men sier at hun ser på sin gamle skole, Haraldsvang, med helt nye øyne nå enn for ti år siden.
– Før var den skikkelig døll og kjedelig, men nå – nå elsker jeg den. Det er en virkelig fin skole. Det er vanskelig å sette fingeren på det, det har mye med omgivelsene å gjøre, sier hun.
Også biblioteket i byen får henne til å smile.
– Jeg har sittet der mange dager og jobbet. Det er en helt egen aura der, legger hun til.
Funksjonelt og intuitivt
Når det kommer til favorittarkitekter må vi ut av både Norge og Skandinavia. For Therese er det flere bygg av den kjente arkitekten Alvaro Siza som troner øverst.
– Han har en minimalistisk og funksjonell stil som tar deg med på en reise i et bygg med flere vakre destinasjoner. En skal stoppe opp og nyte øyeblikkene, og slik er også byggene designet, forklarer hun.
– Hva er det beste med arkitektyrket?
– Man blir ikke låst til et sted, selv om man bosetter seg og stifter familie. Du kan designe et nytt boligfelt på Gard, og samtidig kaste deg på en konkurranse i Australia. Det er noe av det som gjør meg så begeistret for denne jobben – i tillegg til at jeg får være kreativ og utfordre meg selv selvsagt.
Hun var blant annet på studietur til New York for kort tid siden. Da studerte hun ulike konsertarenaer for å få inspirasjon til et prosjekt på skolen.
Therese bygget og tegnet modeller for å teste ut ulike ideer fysisk, men en tanke ble vanskelig å sette ned i en modell: hvordan få bestekompisen til å høre en konsert – til tross for at han er døv?
– Normalt ville jeg aldri tenkt at valg av et bestemt materiale kunne sørge for at også han skulle kunne kjenne vibrasjonene fra musikken, men det ble jeg gjort oppmerksom på gjennom han, forteller hun.
For Therese er opptatt av å lage arkitektur og design for alle. Det være seg at døve skal kunne høre og kjenne en konsert gjennom gulv og vegger.
Gjennom prosjektet fokuserte hun på materialvalg, og kom fram til at eikegulv var det optimale valget for at musikkens vibrasjoner skulle kunne føles og kjennes for hennes døve venn.
– Betonggulv hadde motsatt effekt, forklarer hun.
Når hun skal teste ut ulike idéer starter det som som regel med bilder og sketsjer, før det går over i å bygge modeller.
– Da lager jeg gjerne landskapet først og får i gang en visuell tankeprosess ved å plassere bygget i forhold til omgivelsene.
Også når det kommer til hus og hjem er hun opptatt av å designe slik at alt har en funksjon. Og det er viktig for henne at det er mennesker som lager det – ikke datamaskin og roboter.
– Mennesker må prate sammen og komme fram til hva de trenger – sammen. Hvis jeg tegner et hus og eieren får sjelefred der, vel, da har jeg lyktes. Det er de små øyeblikkene som gjør at du skal trives.
Og hun er ikke i tvil om at det også er viktig for bildesign.
– Det samme gjelder jo for Volvo. Det handler det om å finne den trygge, gode følelsen de har i hjemmet, samtidig som det skal være funksjonelt og intuituvt. Alltid mennesker i fokus, understreker Therese.
Tekst: Marit Nilsen / PYX
