Porsche 911 i 1973-utgave har en provokativt veldreid kropp – nok til å holde diskusjonen varm herfra til Zuffenhausen.
Idé & regi: Haakon Laastad
Modell: Linn Sæbø
Tekst: Karl Eirik Haug
Photo: Haakon Nordvik
Bilmodell: Porsche 911T fra Laastad Classics
Klar for en prat om hva som er den perfekte Porsche 911?
Tja, hvis du kaster deg uvørent og freidig ut i diskusjonen rundt bordet, risikerer du å bli kraftig engasjert, irritert, indignert, provosert – og i verste fall parkert.
Når folk prater 911 kan gnistene komme til å stå veggimellom, veggene dirre og kommentarene hagle. Det er ingen tilfeldighet at sifferkombinasjonen 911 også er nødnummeret i USA – lik vår 113 til Nødetaten.
Fordelen med høy temperatur er at ordskiftet aldri blir kjedelig. I de tre tallene 9–1–1 bor et utall årganger som får et hvert respektert Riesling-merke i Moseldalen til å virke historiefattig.
For mange går likevel det store skillet mellom 1973- og 1974-modellen. At 1973-tapningen er den mest perfekte Porsche noensinne, er i det minste vår påstand – akkurat her og nå. Bare hør her:
1. Fri for barnesykdommer. Etter 10 år i produksjon hadde Porsches bærebjelke velkjente, velprøvde løsninger som sannsynligvis gjorde den til verdens best. sammenskrudde sportsbil – uansett opprinnelsesland. Ingeniørene i Stuttgart var eksperter i å forfine og foredle– og i 1973 nådde det nitidige arbeidet et klimaks. Til sammen ble 81.100 eksemplarer bygget av denne første generasjonen.
2. Samme effekt. Den nye 1974-modellen fikk noen titalls hester ekstra i basis-versjon, men veide også rundt 50 kilo mer. Bånn-gass-akselerajon gikk dermed omtrent ut på det samme, enten du gir flatt jern på pedalene i en ’73 eller ’74-utgave. Porsche hadde økt slagvolumet til 2,2 liter i 1969 og deretter til 2,4 liter (2341 ccm) i 1971. 1973-versjonen er nyter godt av en kontrollert opptrapping av krefter.
3. Elegante fangere. 1973-utgavens støtfangerne er av den tynne sorten – som eksisterer nærmest uten at du ser dem. Den påfølgende årsmodellen mange forandringer består ved førstekast av det noen vil kalle visuelt skjemmende, kraftige fangere – i hovedsak basert på plast. Årsaken til «designskaden» var trafikkmyndighetens nye, strengere sikkerhetskrav. Dermed går den store diskusjonen om «den perfekte Porsche» mye ut på om man aksepterer plast-inngrepet i det opprinnelige, sobre designet. Modellåret 1974s nye plastfangerne hanfg uansett med i hele 15 år, til 1989.
4. Mer stemningsfulle lakkfarger. Mot midten av 1970-tallet forandret mange merker fargekartene sine for å vise at kjente karosserisilhuetter tålte nymotens nyanser. Trendbildet forandret seg fra glade til mer strenge fargevalg – og Porsche satset på klare primærfarger for å markere et brudd med de tidligere temningsfulle, mørke og lyse mellomtoner. Navnene på nyansene alene kan påkalle følelser: Blutorange (blodoransje), Glasurblau Seeblau, Beigegrau, Vipergün, Lindgrün, Buschgrün, Albertblau, Sepiabraun, Gulorange, Elfenbein – eller som her: Schwartz – med et mystisk mørke som bare den tids lakkerere fikk til.
5. Nettere interiør. De første årene byr Porsche 911 på et lett, luftig interiør som kler en stilfull sportsbil. De klassiske setetrekkene er holdt i fargerike mønstre som gjerne matcher eksteriørfargene. Helheten flatterer eierens moteriktige klær. 1974-modellen viderefører mye av dette, men får blant annet forseter med integrerte hodestøtter.
6. En bil fra en bekymringsløs tid. Porsche pre-1974 er barn av en turbulent epoke som absolutt inneholdt kriger og andre konflikter – men i det store og det hele var produksjonsperioden fra 1963 til ’73 preget av ungdomsopprør, kvinnefrigjøring, selvrealisering, selvstendig tenking og motkultur. For den som visste å forsyne seg av alt dette, var perioden full av muligheter, og Porsche 911 var selve frihetssymbolet.
7. Diskret eleganse. Modellåret 1973 kan sies å være det siste som insisterte på en nøktern stil. Fra 1974 var spoilere og dominerende plaststøtfangere tingen, og verden ble aldri den samme.
8. De best kledde folkene. Stilfulle biler tiltrekker stilige, stillfarne sjeler. Med 1973-modellen kunne du fint være bedriftsleder og kjøre 911 uten å spjåke deg for mye ut gjennom bilvalget. Dette var åket for menneske som tenker selv – og som ikke er avhengig av påfuglfjær for synes.
9. Vi er i flertall. I 1973 produserte Porsche 16.933 eksemplarer av 911. Den nye 1974-modellen fant 9.320 venner. Regn ut selv.
10. Verdistiging. Alle årganger av Porsche 911 har steget i verdi, men få har steget så mye som de tidligste 1970-tallerne. Renskåren design som lener seg på Porsche-designernes opprinnelige intensjoner er mye av årsaken.
11. Tilbake til røttene. All ny Porsche-design baserer seg mer eller mindre på den originale 911 – som dermed blir en evig kilde til inspirasjon. Det ikke er 1974-modellens klumpete støtfangere som kopieres, men snarer de ubrutte linjene til vår klassiker som ble produsert året i forveien.
I sum har vi sterke argumenter for Porsche 911 fra 1973 som Porsche viktigste tidsskiller, har vi ikke?
Samtidig er det mer som forener meningsmotstandere enn det som splitter: Porsche 911 er tingen for alle oss som ikke skammer oss over å være glad i ting.
Og 1973-tapningen er det ultimate objektet for alle som har vett til å nyte lyden, lukten, farten og formene – og samtidig utforske den forbaskede friheten som en tingest kan gi – en frihet som ingen skal få ta fra oss.
