HAUGESUND: Alexander Urrang Hauge er 39-åringen som har startet forlag, men som fortsatt skriver. Han kjører Volvo av sosial-demokratiske grunner, men ikke partipolitiske og foretrekker sjokoladekake og turer til fjells.
– Hvem er Alexander Urrang Hauge?
– De harde fakta er jo enkle: 39 år, pappa til to døtre, kjæreste, skikjører, journalist og skribent – med en slags gründer i magen.
– Og hva er de myke fakta om Alexander Urrang Hauge?
– Nja, det er vel kampen eller forsøket om å være et godt menneske. Klok nok til å forstå hva som er viktig og hva som er distraksjoner. Og dum nok til å ikke bekymre seg ihjel av alle slags farer og utfordringer.
– Rikssynser og filosof, familiemann og kamerat?
– Det er en flott oppsummering, skulle ønske det var sant. Jeg tenker at vi må være ydmyke og takknemlige for hvordan vi har det i dette landet. I Haugesund er det små forhold. Hvis ingen trener fotballaget, hvis ingen sitter i styret, hvis ingen arrangerer lotteriet – hva er det igjen da? På samme måte er det å være borger – vi må bruke demokratiet vårt. Engasjere oss, bry oss, lese aviser og mene. Vi må oppføre oss som folk og snakke med barna våre. Et samfunn er spinkle saker, vi kan ikke ta et samfunn for gitt. Et samfunn kan rase fort i sammen. Bare se på hva som skjer i USA. Drømmelandet i vest begynner å ligne et mareritt. Som enkeltmenneske tenker jeg at Per Fuggeli har sagt det bra. Ikke vær et ett-tall på jorda. Ta vare på flokken din. Høres lett ut, ganske vanskelig.
– Tror ingen reagerte med vantro da Urrang Hauge, Brikt Jensen-tilhenger, skulle drive eget forlag. Noe du har båret på lenge?
– Jeg vet ikke når ideen oppsto, men jeg er veldig glad i bøker, jeg liker det fysiske formatet og det er en business hvor børs møter katedral. Nå fordeler jeg tiden mellom skriving og konsulentarbeid og forlagsvirksomhet.
– Hvilken bok jobber du med nå?
– Boka til Gunnar Johan Løvvik kommer i begynnelsen av november. Det er en samling anekdoter og tekster som skisserer opp Filmfestivalens betydning og Løvviks uvurderlige innsats. Det er en morsom bok, med også klare kulturpolitiske linjer. Steinar Iversen jobber med nydelige illustrasjoner.
– Ingen jeg kjenner på 39 år har flere referanser fra Herbjørn Sørebø, Per Øyvind Heradsveit og Lektor Tørdal og samtidig nyter en god dokumentar om Jens Kristian Hauge fra NRKs arkiver sammen med undertegnede. Er du litt nerd?
– Ja, jeg håper jeg er litt nerd. Det er jo et komplement. Vi trenger flere nerder, folk som stuper inn i et interessefelt uten tanke på om det er strategisk smart eller skaffer deg et godt nettverk. For meg har alltid egne interesser og jobb smeltet sammen. Bøkene jeg leser, filmene jeg ser, temaene jeg er opptatt av – ja, de henger sammen med det jeg jobber med. Finne idéer og tema som kan brukes i både bøker og artikler.
– Du er jo svak for Olsenbanden?
– Ja, Olsenbanden på vhs – avspilt i en movieboks fra Jappen Video. Olsenbandens karakterer med Kjell, Hermansen, Dynamitt-Harry og Benny – de var lette å bli glad i. Egon har jeg et mer anstrengt forhold til, hvorfor denne spydige holdningen til a` Valborg? Jeg ser gjerne ”Olsenbanden tar gull” any given day. Nå ser jeg jo på disse filmene med en slags ironisk tilnærming. En slags tidsmaskin tilbake til et Oslo som fortsatt lar seg kjenne igjen. Men Olsenbanden-fans er sjeldne. De må røykes ut med sitater og referanser. Jeg har en plan!
– Benny eller Kjell?
– Kjell.
– Hvorfor er referanser så viktig?
– Det er ikke godt å si, men for meg handler referanser om identitet og felleskap. Jeg vokste opp med minner om Herbjørn Sørebø som oppsummerte verden på slutten av Søndagsrevyen. Han satt der med tykke brilleglass i lenestolen, kaffekoppen klar. Senere lo vi av Rolf Just Nielsen sin parodi. Andre referanser kan være en bok som har betydd mye for meg eller plata BloodSugarSexMagik av Red Hot Chili Peppers. Verken boka, bandet eller Sørebø betyr noe stort i seg selv, men det kan gi gjenklang og en følelse av samhørighet med dem vi omgås. Et slags kollektiv, en liten fellesnevner som binder oss sammen. Mange mener at nostalgi er et tegn på sentimentalitet og stillstand. Jeg synes nostalgi er fint, det gir perspektiver. Hvorfor skal vi ikke tenke på livet vi har levd? Kanskje er det sårt og vanskelig, men tiden går jo.
– Har du alltid vært sånn?
– Jeg tror skaden oppsto da jeg leste alle 16 Davy Crockett-bøkene og ble avstandsforelsket i Månestråle. Jeg er en del av en vennegjeng hvor vi siterte Åpen Post-sketsjer, kokketerte med Rowan Atkinsons stand up-show og gjenga Monty Python ordrett. Vi lo oss skakke av Jerry Seinfeld og forklarte Garry Larsson-vitser etter beste evne. Sammen med en kamerat husker jeg at vi skrev inn tekniske spesifikasjoner og mål på et tredve-talls telemarkiski – på skrivemaskin. Det er vanskelig å spå senskadene av slikt.
– Du har sitert Charles Bukowskis diktsamling ”The Days Run Away Like Wild Horses Over The Hills» på Facebook-profilen din, hvorfor det?
– Fordi det ofte er sånn det føles. Som småbarnsforeldre må vi bare henge på. Karusellen tar ikke pause, vi får ingen dager i retur. Du må være tilstede og nyte hverdagene.
– Og handlelappene du poster på Instagram, hvordan kom du på det?
– Det begynte med at jeg fant en handlelapp i en handlekurv og så slo det meg at dette var en liten kryptisk rapport fra et annet liv, et ekte menneske med et eget liv. I mediebransjen tror vi ofte at folk flest er lidenskapelig opptatt av hvem som jobber hvor, hvem som har skrevet hva og så videre Men folk er ikke opptatt av slikt, vi styrer mest med på vårt eget. Venner, familier, jobben – de viktige tingene i livet vårt. Handlelappene er en liten inngangsport til dette. På samme måte som når du deltar som bøssebærer og går fra dør til dør. Det lille glimtet av inngangspartiet i et hus. Skoene på gulvet, lukten fra middagen. Står TV-en på, ligger det leker på gulvet, hvordan snakker de til hunden sin – alt dette sier oss noe. Du trenger bare fem sekund, så har du skapt deg et bilde av hvordan de har det i dette huset. Tekstene om handlelappene er rett og slett spede forsøk på å sette seg inn i hvordan akkurat den personen kanskje har det.
– Du er orientert i forhold til lokalsamfunnet og det store verdensbildet. Hvilke tidsskrifter henter du informasjon fra?
– Jeg skummer gjennom Dagens Næringsliv, Haugesunds Avis og Aftenposten. Og blar med interesse gjennom Fri Flyt, Monocle, New Yorker, Time Magazine og Tidsskiftet Norsk Sykepleie. Nettopp tegnet jeg abonnement på The New York Times og Washington Post. Alt dette er jo yrkesskader fra journalistikken. Å starte dagen med Politisk Kvarter er hjernens svar på å red opp sengen om morgenen. Du føler deg litt mer ajour, du har gjort noe fornuftig. Det er jo lett å bli overkjørt av alle de depressive nyhetene om klimatrusler, terror, Trump og Nord-Korea.
– Hvordan er det å ikke være så tett på nyhetsbildet?
– Jeg føler fortsatt jeg følger rimelig godt med. Det er en illusjon jeg holder vedlike. Ofte er det et stort savn og jeg tenker; hva skal jeg med all denne informasjonen? Andre ganger er det kjærkomment å ikke måtte forholde seg til formannskapsmøter og nyetableringer i næringslivet.
– Noe du savner?
– Jeg savner en bredere og mer aktiv debatt i Haugesund. Det er for tamt, for tregt og for få deltakere. Vi kan ikke la leserbrevene fra Sigurd O. Larsen diktere hva vi skal mene. Altfor mange blir hindret av sin rolle. Vi trenger frie og friske stemmer med meningers mot. Hvor blir det av akademikerne, lærerne, innvandrerne, rørleggerne og kunstnerne. Jeg ønsker meg mer bråk og friksjon. Av konsensus gror ingenting. Dessuten skulle vi vært langt flere. Haugesund burde hatt 70.000 innbyggere. Tenk, da hadde det blitt supertrendy å bo på Risøy og folk måtte ha reservert billetter når de skulle på kino. Nå føles Haugesund ofte mer som en samling av hus som står tett enn en ordentlig by.
– Er Damocles Forlags Hagefest ditt bidrag?
– Ja, faktisk. Det er jo litt svulstig og pretensiøst å arrangere en hagefest, men hvorfor ikke? En gyllen anledning til å invitere hyggelige mennesker til de fine lokalene i Søsterhjemmet. Man ser jo for seg at den slags er forbeholdt Ari Behn-aktige typer og akterutseilte kulturpersonligheter som seiler rundt på gressplenen med krøllete lindress og rødvinsflekker på skjorta. Damocles Forlag er jo fortsatt lite. Vi har hele veien hatt et mål om å skape møteplasser mellom leserne og forlaget. Bøker er fysiske ting, da må vi ha en fysisk møteplass. Konseptet er enkelt: forfriskninger og en liten matbit – samt en solid dose smalltalk. Mer skal det ikke til. Dessuten er det en gyllen anledning til å invitere hyggelige mennesker til de fine lokalene i Søsterhjemmet, hvor forlaget leier kontorplass.
– Hva er det med fjellet, hvorfor er fjellet så viktig for deg?
– I sjette klasse så jeg for første gang en telemarkkjører. Det var enormt sterkt. Jeg tror aldri jeg hadde sett noe så tøft før. Jeg ble helt besatt av å lære meg telemarksvinger. Sammen med påskeferien på Vågslid var dette. En god venn siterte nylig Arne Næss, altså han gamle: Aldri føler jeg meg så rik som når jeg har to bøtter vann og ved på hytta. Jeg har det sånn når vi drar til fjells. Vi laster Volvoen helt til taket og dundrer til fjells. Tilværelsen blir så enkel. Du er ute hele dagen, du må holde deg på beina, du gleder deg gjennom barnas mestringsfølelse, du leser bok på kvelden og spiser mokkabønner. Bøtter nedpå med iskald melk og pepsi-max. Jeg blir glad bare jeg tenker på det.
– Seljestad eller Vågslid?
– Vågslid så klart. For all del, Seljestad har jo sin sjarm med fuktig snø, tysværbuer i folkevognbusser, solfalmede fjellanorakker og smørefri fjellski med fjorårets klister. På den andre siden, altså på Vågslid – man kan få lyskestrekk bare ved tanken på å skøyte rundt i fjellheimen med minst en irsk setter for deretter å bli påtvunget afterski i hytteveggen av brautende haugalendinger med rare sosiolekter og denne karakteristiske bålpannen som alle på død og liv skal ha. Og da har jeg ikke en gang nevnt kakofonien av beretninger om kolononnekjøring, behovet for flere tuneller og namedropping av akseptable barolo-viner.
Det kan bli mye.
– Morroklump, der altså..
