32-åringen fra Haugesund oppnår «mindfullness» gjennom fallskjermhopp, men kan bli stiv av skrekk i klatreveggen. – Frykt er personlig og kan ikke rasjonaliseres. For meg handler det om å pushe grenser og finne mestringsfølelsen.
Tekst: Marit Nilsen
Foto: Haakon Nordvik
Idé og regi: Haakon Laastad
Takk til: Pie Haraldsgata for utlån av klær
Bil: Volvo 1800E – 1970 modell
Hun elsker å prøve nye ting. Motocross, enduro, klatring, fallskjerm, strikkhopp, paragliding kickboxing og brasiliansk jiu-jitsu. De er alle ulike sporter hun har begitt seg ut på. Og det er før vi har tatt for oss det våte element. Det trigger henne minst like mye, og dermed føyes kajakk, kiteing, dykking, fridykking og surfing også til lista. I tillegg skyter hun med pistol, og jegerprøven er selvsagt i boks.
– Verden er full av nye og spennende opplevelser. Jeg har fortsatt mange bokser å krysse av.
Elisabeth smiler. Det lange, lyse håret brer seg om skuldrene hennes. Kommer hun noen gang til å føle seg «mettet»?
– Om jeg kommer til å slutte å utforske det verden har å by på? Aldri. Men dersom du spør om jeg kommer til å slå meg til ro ved å inkludere partner og fremtidige barn i det som gir meg glede i livet, så ja. En gang, nikker hun.
Til tross for den lange listen med fritidsinteresser og ting hun allerede har testet og elsker, har hun fortsatt store drømmer. Ikke bare innen ekstremsport, men også opplevelser og reisemål litt utenom det vanlige. Og hun er ikke typen som setter seg mål uten å følge opp. Og hovedgrunnen til at hun driver med sport som får andre til å sette hjertet i halsen?
– Det gir meg ro og fullstendig tilstedeværelse. En etterlengtet følelse i en travel hverdag, slår hun fast.
Fra null til hundre
Hun har vokst opp på Risøy og Haugå, og er eldst av to søstre. En mellomting mellom null og hundre finner hun sjeldent. Hun går alltid «all in», og skulle gjerne hatt mer enn 24 timer i døgnet for å rekke alt. For Elisabeth handler ikke ekstremsport om å være verken tøff eller ekstrem. De ulike sportene tvinger henne til å leve i nuet.
– Når jeg kjører motocross, får jeg komplett tunnelsyn. Det er ingenting annet som gjelder. Bare «her og nå». Hjernen klarer ikke å ta inn noe mer, og kropp og hode finner ro. Fullstendig ro, forklarer hun.
Fart og spenning har alltid vært en del av livet hennes. Det merkes godt når hun forteller om gleden ved å hoppe i fallskjerm. Øynene lyser opp, og du ser henne nærmest sveve noen centimeter over bakken mens hun mimrer tilbake til forrige hopp. Hun nyter nemlig å kaste seg ut fra 14 000 fot for å gjørebackflips og tracke (legge seg flat og fly fort fremover). Men det er først når hun åpner skjermen at hun kjenner det kicker skikkelig inn.
– Når jeg drar i håndtakene, går skjermen i full spiral nedover, og jeg spinner rundt til jeg kjenner blodet nå helt ut i tærne. Da får jeg et bra rush. Pendeleffekten i etterkant er helt rå.
Likevel er fallskjermhopp noe av det hun finner mest avslappende av alle sportene hun driver med. En skulle gjerne tro at «the real deal» var å foretrekke, men Elisabeth legger ikke skjul på at hun elsker vindtunnelen minst like mye som et bra hopp.
– Det er kanskje som å banne i kirka, men noen ganger er det faktisk kjekkere enn å hoppe i fallskjerm – dog er det utrolig vanskelig å gjøre det grasiøst. Litt som å danse; det ser enkelt ut, men det ligger mye terping bak.
Klatring derimot – det kan gjøre henne livredd. Spesielt når hun klatrer på led, en type klatring hvor tauet ikke er festet i toppen av ruten. Flere ganger har hun grått av redsel mens hun har dinglet i veggen. Ulogisk tenker nok mange – hun hopper jo ut av fly på 14 000 fot?
– Frykt er personlig og kan ikke rasjonaliseres. For meg handler det om å pushe grenser og finne mestringsfølelsen.
I tillegg handler klatring om mer enn bare styrke. Man må holde hodet klart og løse problemer for å nå toppen.
– Hjernen jobber mot ett, enkelt mål. Det er det jeg liker.
En realist
Hun kjenner mange, men har en liten, nær vennekrets. Det er kun noen få som slipper tett innpå henne.
Når hun en sjelden gang går på kafé kjenner hun stressnivået øke med det samme hun entrer inngangen. Mens Hvermannsen gjerne sliter med høyden på Preikestolen eller andre svevende turistmål, stresser Elisabeth av at hun ikke klarer å stenge andres samtaler ute.
– Jeg kan nok oppfattes uinteressert og frekk noen ganger, men sannheten er, vel, jeg er ingen «smalltalker», og jeg blir sliten av å bruke energi på å filtrere ut støy.
Men hun elsker mennesker og dype samtaler. Hun vil heller bli ordentlig kjent med deg og vite hva som har gjort deg til den du e fremfor overfladiske samtaler om vær og vind.
Og det var nettopp det som trakk henne til Trondheim da hun skulle stake ut sin karrierevei. Interessen for mennesket førte henne inn på psykologistudiet ved Norges teknisk naturvitenskapelige universitet, også kjent som NTNU. Året etter kom hun inn på pilotstudie i USA, men ombestemte seg.
– Jeg ville ikke «fly buss» i lufta, men «bøllefly». Jeg fant derfor ut at jeg heller ville ha en annen jobb som gav meg muligheten til å kunne drive med flyging som hobby og da måtte det bli ingeniør.
Dermed gikk det to år før realisten i henne tok styringen. I 2012 var hun ferdigutdannet maskiningeniør, og landet fast jobb i DeepOcean samme år.
Etter bare to uker som prosjektingeniør på land, reiste hun på sin første offshore-tur og fikk stillingen som feltingeniør bare fem måneder etterpå. Siden har hun jobbet både på kontoret i Haugesund, Darlington i England og offshore.
De siste årene har hun jobbet som kommersiell ingeniør med hovedvekt på anbud i samme bedrift. Da sørger hun blant annet for at dokumenter som opplyser om den tekniske delen i anbudet, er korrekt, noe som er meget viktig da avtalene er juridisk bindende i etterkant.
– Å jobbe som kommersiell ingeniør i DeepOcean føles litt som en blanding av japansk gameshow og en konstant eksamensperiode. Du blir alltid kastet utpå noe nytt hele tiden, og man får alltid nye mål å jobbe mot. Når du er ferdig med et anbud, er det bare å kaste seg på det neste.
Hun elsker jobben sin. Den tilfredsstiller nysgjerrigheten, samtidig som det ikke går ut over tålmodigheten. Gir henne mestringsfølelse og får henne til å føle at hun vokser.
– Det er noe av det viktigste for meg i en jobb. Balansen er å være god til noe og bidra aktivt, samtidig som man står litt på kanten og må lære noe nytt for å få jobben i havn.
Aldri A4
Men det er i det ekstreme hjørnet hun liker seg best. Og det kan hun takke foreldrene for. Mamma Alice og pappa Erik skal begge ha æren for at hun alltid har higet etter fart og spenning. Nærmest som et Espen Askeladd-eventyr hvor alt av fritidsinteresser foregår til lands og til vanns, og i lufta med.
– Da lillesøster Maria og jeg var liten, var seilfly mamma og pappas ting. For ikke å glemme dykking. Min farfar (også han het Erik Bakkevig) dykket etter vrak langs hele norskekysten, og han har også skrevet fem bøker om emnet. Dette er også noe både mamma og pappa alltid har drevet med. Barndomshjemmet vårt var derfor fullt av ventiler fra ulike vrak.
Dykking har med andre ord vært en interesse for alle i familien. Og da Elisabeth skulle konfirmeres visste hun hva pengene skulle gå til.
– Det var nærmest forventet at jeg skulle bruke pengene på å ta dykkersertifikatet og skaffe meg dykkerutstyr, sier hun smilende, men likevel i fullt alvor.
Hun var såpass liten da hun begynte med fridykking at farfaren sydde våtdrakt til henne da det ikke var våtdrakter i hennes størrelse å oppdrive. Elisabeth kan ligge på bunnen og stirre på småkryp og skjell i en evighet mens hun hører på Darth Vader-pusten sin. Hun sammenligner det med å kjøre enduro. En følelse av ro, men likevel på en helt annen måte.
Når hun kjører enduro går det fort, det skal balanseres og det kreves at hun tar raske avgjørelser på sti-valg. En sport som gir henne adrenalin så det holder, og sørger for at hun sover som en stein etter endt trening.- Det har jo hendt at jeg har blitt kalt gretten her hjemme, og fått beskjed om å komme meg på enduro-trening – da er jeg visstnok så mye hyggeligere når jeg kommer hjem.
Hun erkjenner på det sterkeste at hun har vokst opp i en familie som ikke passer helt inn i «A4-malen». Kanskje ikke så rart når søndagsturene lignet ekspedisjonsturer over Hardangervidda, og familieferien ble tilbragt på Voss under Ekstremsportveko med påspandert tandemhopp fra mor?
– Likevel har familien min alltid vært A4 for meg, slår hun fast.
«Men det kunne jo gått bra»
At ekstremsport er noe som går i familien kan en episode med hennes farmor enkelt bekrefte. Hun hevet ikke en gang brynet da Elisabeth fortalte henne at hun skulle begynne å hoppe i fallskjerm.
«Selvsagt skal du det. Har du sett de nye putene mine? Var de ikke fine?»
Et svar en Bakkevig verdig, ler Elisabeth. Hun er skråsikker på at farmoren ville vært akkurat som resten av familien dersom hun hadde levd to generasjoner senere.
– Hun var en skikkelig pen dame, men hadde bein i nesa.
Som besteforeldre flest kunne hun helt sikkert rådet barnebarnet om å ikke begynne med fallskjermhopp, og for Elisabeths del hadde det gjerne vært på sin plass. Det har blitt en del skader opp gjennom årene, dog har ikke det verste skjedd under ekstremsport.
Sammen med en kameratgjeng fikk Elisabeth «en lys ide» i 2009 som innebar aking på en sikkehetsmadrass i Åre i Sverige. Mens kameratene falt av underveis, tviholdt Elisabeth seg til madrassen, og smalt rett inn i en bygning. Der ble hun slått bevisstløs.
– Jeg hadde først ikke tenkt å ringe noen, men etter hvert innså jeg at jeg måtte bli på sykehuset en stund, og at jeg da burde ringe pappa – mamma hadde trolig flippet av beskjeden jeg måtte gi.
Men å innlede med en syketilstand var ikke aktuelt. Da pappa tok telefonen spurte hun først om hans dag hvorpå han snakket om sin siste paragliding-tur, før han omsider sendte stafettpinnen videre til datteren. Etter å ha delt nyheten om en brukket rygg, to punkterte lunger, et brukket skulderblad og et bristet halebein, svarte pappa:
«Men det kunne jo gått bra, ellers da?»
Og det gikk heldigvis bra. Hun kunne ringe hjem selv, visste hvem hun var og pappa Erik hadde forsikret seg om at hun fortsatt kunne gå. Da var han trygg på situasjonen.
– Utrykket «det kunne jo gått bra» er noe vi i familien har brukt enten før eller etter vi har gjort noe litt «risky» som vi synes er morsomt. Det er litt vår «hakuna matata» og handler om å fokusere på det positive fremfor det negative. Ha litt humor i alt, forteller hun.
Da hun for litt over to år siden fikk håndleddet gipset etter å ha krasjet på motocross-trening ringte hun faren og fortalte at båtbenet var brukket. Da svarte han ekstatisk: «Det har jeg også brukket!»
– Typisk pappa, ler hun.
Hun forteller om en pappa som ligner litt på Pippis, men som en hjemme-versjon. Utrykket «Pippi-pappaen som var hjemme» har hun lånt fra tantens tale om farfaren i begravelsen hans.
– En pappa som alltid var ute på nye eventyr, men eventyrene var enten hjemme, eller så tok han oss med, forteller hun.
Elisabeths øyne formelig gnistrer mens hun snakker om familien, kjæresten som blir med henne på (nesten) alt, ekstremsporten og drømmereisemål til uvanlige Nord-Korea og Petra i Jordan. Så slukner gnisten.
Et skritt fram, to tilbake
Hun har alltid vært klar over risikoen som medfølger når en driver med ekstremsport, og at det kan inntreffe alvorlige, fysiske smeller.
– Men jeg hadde ikke forventet en mental smell.
Veggen som traff Elisabeth for halvannet år siden, var hardere enn noen fysisk vegg hun har møtt. Kroppen sa stopp. Helt uten forvarsel. Hun ble utbrent.
For en kvinne som er vant til å takle det meste av stress, utfordringer og problemstillinger, ble det rart og uvant å ikke ha kontroll.
– Det er mye vanskeligere å komme seg gjennom utbrenthet enn å ha ødelagte bein i kroppen. Jeg er vant til å pushe meg gjennom det meste. Men når kroppen sier stopp på denne måten mister man all stemmerett, og taktikken med å pushe seg selv virker ikke lenger.
Tidligere trente hun motocross og enduro fire ganger i uken. Plutselig måtte tempoet justeres ned flere hakk, men å bli sittende hundre prosent sykemeldt i sofaen var ikke et alternativ hun kunne leve lenge med. Å komme seg tilbake på jobb og fylle dagene med arbeidsoppgaver er mål nummer en.
– Jeg elsker jobben min, og vokser når jeg får yte hundre prosent – sammen med fritidsinteressene mine. Å sitte på en sofa syv dager i uken er ikke meg. Det gjør meg sykere.
Vendepunktet
Klatring har vært en viktig del av veien tilbake. To dager i uken klatrer hun sammen med en venninne, og det har gjort henne godt.
– Hobbyene mine, kombinert med en rolig og gradvis opptrapping på jobb, tror jeg er nøkkelen til å gjøre meg frisk.
Etter lang tid føler hun endelig livsgnist og mestringsfølelse igjen.
– Det er «vitalt» for å nå målet.
Selv om smellen satte henne tilbake, er det også det som har vært vendepunktet. Hun har ikke forandret seg noe særlig, men hun ser gjerne ting på en annerledes måte. Man lærer seg selv å kjenne etter slike hendelser.
– Å være ute av balanse handler om å takle indre uro, bekymringer, nummenhet og ensomhet. For å gjenvinne balansen måtte jeg ha en pause fra det og heller jage tunnelsynet som jeg liker så godt. Jeg må tvinge hodet til å være her og nå, til stede i nuet.
Elisabeth har nå trappet opp arbeidsmengden på jobb, og er på vei tilbake dit hun var. Og hun er bedre. Mye bedre. Trolig venter en runde på enduroen eller motocrossbanen rundt neste sving.
Bilen brukt i denne artikkelen er en 1970 modell Volvo 1800 E. Bilens egen brosjyre beskriver den slik:
«Elektronisk insprutningsmotor på hela 130 hk SAE. Känns i ryggen! Tryggt att ha lite extra krut att ta till vid omkörningarna. Förutom Volvos berömda kvalitet, som i och för sig gör en bil säker, är Volvo 1800 E utrustad med skivbromsar på alla fyra hjulen och dubbla bromskretsar med 3 bromsande hjul i varje krets. Volvos triangelbromsar. Normalt bromsar Ni givetvis alle fyra hjulen och med ett mycket lätt pedaltryck tack vare bromsservo. Exakt lättväxlad låda med överväxel.
Väggreppet måste Ni uppleva. Långfärden blir en njutning, staskörningen ett nöje. Vi har nya färger, ny grill, nya sportiga hjul, ny instrumentbräda och många andra nya detaljer, som gör Volvo 1800 E till en bil för Er, som ställer lite högre krav.»
