En positiv kommentar var med på å stake ut haugesunderens kreative kurs – en retning billedkunstner Vikse nå har vandret i snart to tiår.
– I ungdommen sang jeg i band, men var egentlig ikke ute etter å bli musikkstjerne, tror jeg. Det var først da en lærer på Steinerskolen ga meg og tegningen min positive tilbakemeldinger at noe våknet i meg.
Vikse har alltid med seg sin svarte notatbok i tilfellet en inspirerende tanke skulle dukke opp. Bokas setninger er ofte kunstnerens første linjer på hans neste illustrasjon.
– Når jeg får en ny ide er det alltid et lite kick
å sette den ut i livet i min neste tegning eller maleri. Etter hvert får jeg også kjenne på spenningen idet bildene utvikler seg. For når jeg starter opp har jeg kun grunnideen. Bildets komposisjon kommer etterhvert.
39-åringen har eget atelier på Haugaland kunstverk. Når han ikke utfolder seg i Wergelandsgate, er han ofte å finne i andre etasje på Totalen.
– Helt siden jeg bestemte meg for å drive med kunst har jeg sett på billedkunsten min som en jobb. En jobb jeg elsker. jeg koser meg når jeg tegner. jeg slapper helt av, men kobler ikke ut. kunsten gir meg et talerør. jeg bruker kunst for å få uttrykke mine tanker om livet mitt og hvordan jeg ser livet rundt meg.
– Hvilke teknikker bruker du?
– Tegning med tusj eller blyant. jeg bruker også akrylmaling. De som kjenner til mine bilder vet at jeg ofte illustrerer hus og ansiktsløse menneske gurer. Min største utfordring er da å få de ansiktsløse til å vise følelser med sin kroppsholdning.
Bildene til Vikse er ofte rike på detaljer.
– Jeg bruker mye mønstre i bildene mine. Ofte bare for å dekorere, men også for å bygge symbolisme.
Et symbol på lykke fra hans barne- og ungdomsår, er bestefar Johans beige Volvo 144-modell.
– Det var alltid et høydepunkt da jeg fikk sitte på med bestefar, som hadde på seg samme sixpence og frakk
hver gang han kjørte bilen sin. Noe han gjorde til han var over 90 år gammel. Et av de beste minnene fra kjøreturene med bestefar er at det alltid lå en boks med kaffedrops i hanskerommet og ventet på oss.
Det var egentlig meningen at Vikse og hans søster med tid og stunder skulle arve bilen, men understellet på Volvoen ble ødelagt i en krapp sving på midten av 90-tallet.
– Men da jeg fikk lappen og egen bil, videreførte jeg tradisjonen med kaffedrops i hanske- rommet.
Etter bestilling fra Laastad & Co har Vikse foreviget sitt første Volvominne med tusj og fargeblyanter.
Billedkunstneren uthever sin egen families oppmuntrende rom for kreativitet når han ser tilbake på faktorer som har påvirket hans virke.
– Da jeg var liten hadde vi én tv-kanal og ikke noe internett. Så på fritiden måtte vi stort sett finne på andre aktiviteter enn tv-titting. Jeg fant som regel fram tegnesaker og husker at jeg fikk mange positive reaksjoner fra min familie da jeg viste fram det jeg hadde tegnet.
Vikses far, tidligere journalist og redaktør i Haugesunds avis, Kristian Magnus Vikse (80), har vært en av hans viktigste motivatorer.
– Han er og var selv en dreven tegner, og satte seg ofte ned og tegnet med meg. Kreativitet ble ikke akkurat dyrket hjemme hos oss, men det ble satt pris på. Mine foreldre støttet opp om mange av min søsters og mine kreative påfunn, mimrer billedkunstneren.
– Er det kunstnere du ser og har sett spesielt opp til?
– Av norske kunstnere er det vel bare Oddvar Torsheim og hans komplekse tusjtegninger som gjør det for meg.
I internasjonal sammenheng trekker Vikse fram storheter som Picasso, Dali, Jean Michel Basquiat, Rauschenberg og Escher – billedkunstnere med klare linjer som ham selv.
– Til slutt; hva er bra kunst?
– Det er et spørsmål som kan diskuteres i evigheter, og som sammen med en form for konkluderende svar nok, hadde trengt flere sider med spalteplass enn det dette magasinet har plass til.
Tekst Harald Martel Bersaas, Bly teksthus. Foto Haakon Nordvik.
