15 år gammel måtte Mats Hauge selv ta den vanskelige telefonen til FKH-treneren sin og si at han ikke ville mer.
Tekst: Mona Terjesen
Bilder: Haakon Nordvik
Regi: Haakon Laastad
Takk til Condor for lån av klær
Som fotballspiller fikk han alltid høre at han var litt treg. I dag løper Mats Hauge 1500-meter på 3.39,40, har tatt gullmedaljer i både NM og Nordisk – og satser mot OL.
– Det gikk i fotball. Jeg kommer fra en fotballfamilie, har to brødre som spiller, og spilte selv både for Nord og etterhvert for FKH sitt rekruttlag. Jeg fant mye glede i fotballen som liten, men med årene økte presset og gleden forsvant gradvis, forteller 24 år gamle Mats fra Norheim, som var posisjonert som sentral midtbanespiller på den grønne matta.
Treningsleir
Han er lys i luggen, har fått god farge i kinna og smiler bredt. Da vi møter Mats for en prat, har han akkurat kommet hjem fra treningsleir i Spania. Friidrettsutøveren forteller ivrig om de ni dagene han tilbragte i Alicante sammen med to treningskompiser.
– Jeg er glad i varmere klima, og dessverre var ikke været fullt så bra som vi ønsket denne gangen. Men litt sol fikk vi, og vi fikk mye utav oppholdet.
Treningsleir. Det ligger jo i ordet hva det innebærer. Men hvorfor er det så viktig?
– En har mye mer tid til restitusjon. På samme måte som andre reiser bort for å slippe å tenke på noe annet enn å slappe av, reiser vi bort for å slippe å tenke på noe annet enn å trene. Det gir både stort utbytte med tanke på idretten – og det er veldig kjekt. Det er litt som når en har overnattinger som barn. En bor tett, spiser, sover og har det sosialt under samme tak, forteller Mats.
Hvor mange som er med varierer fra leir til leir, forteller løpstalentet, men de er gjerne 10-15 stykker.
– Vi koser oss veldig sammen. På kveldene spiller vi gjerne brettspill og kort. Det blir mye latter og moro. Det er noe med det når vi har samme interesse og livsstil. Jeg har fått venner for livet gjennom friidretten, det er det ingen tvil om.
Sponsorjakt
Det er ikke like lett å måle seg oppimot andre når en driver med individuell idrett. Ei heller å finne noen som pusher deg til å bli bedre. Noen å strekke seg etter. Det får Mats gjennom treningsleirene, stevnene og konkurransene.
– Det gir meg mye å reise og treffe andre utøvere. Det er litt spesielt at en reiser til for eksempel Tyskland bare for å delta i ett løp for så å dra hjem igjen. Men vi treffer hverandre, det er sosialt og ikke minst så elsker jeg å reise, forteller Mats.
En annen utfordring en har når en er sin egen herre i idrettsverden, er å skaffe midler til å kunne drive på toppnivå. Sponsorene henger ikke på rekke, og en får lite promoteringsdrahjelp av media.
– Det har selvsagt blitt mer fokus på idretten min etter at Ingebrigtsen-familien ble så synlig, og det er veldig kjekt. En merker også at unger begynner med friidrett i stadig yngre alder. Men samtidig må en ha et veldig kjent navn før en får ordentlig pressedekning. Det er ikke det samme som for fotballspillere. Det er selvsagt trist. Og en kan spørre seg hvor mye det skyldes interessen blant publikum kontra journalistenes egne interesser, sier Mats.
24-åringen har på unorsk vis måttet by på seg selv, «banket på døra» til potensielle sponsorer og solgt dem ambisjonene og drømmene sine.
– Det satt litt langt inne i starten, men det må til – og jeg har blitt mer komfortabel med det nå, sier Mats og presiserer hvor takknemlig og glad han er for at bedrifter som Laastad & Co tror på ham.
– Jeg tar det veldig seriøst og er opptatt av at sponsorene skal få noe igjen. Det betyr mye at de tror på meg, sier han.
Både Haakon Laastad i Laastad & Co, og Jon Erie Prytz i GPS Helse – som også sponser Mats, har stor tro på at den ambisiøse 24-åringen vil nå målene sine.
– For 2-3 år siden sendte Mats oss en CV, og vi så fort at dette er en seriøs kar. Han bygger hele livet sitt rundt satsingen sin og har klare mål og ambisjoner. Vi bestemte oss fort for å bidra, forteller Prytz.
Løpetalentet får både behandlingene han trenger, oppfølging og innendørs treningsfasiliteter hos GPS.
– Vi ser hvor hardt Mats jobber og heier veldig på ham, sier Prytz, og legger ikke skjul på at det er ekstra spennende å følge med når Mats står på startstreken. Blir det VM og OL, så er det ingenting GPS-gjengen ønsker mer, enn gode plasseringer for utøveren «sin».
– I tillegg til å være god og strukturert, så er Mats en veldig fin fyr. Vi har fått god kontakt og han er flink til å holde oss orientert om hvordan det går. Vi følger alle godt med på ham og har stor tro på at Mats vil lykkes og nå målene sine, nikker Prytz.
Rask progresjon
Nå er vi altså her, at vi prater med Mats Hauge, som snart fyller 25 år. Et lokalt talent som er rangert i Norgestoppen og er så god at sponsorer ønsker å satse på ham. Men veien hit, kronologisk sett, hvordan var den?
– Jeg spilte som sagt fotball fra jeg var liten og frem til jeg fikk en skade i ryggen som 17-åring. Da jeg var liten fant jeg mye glede i fotballen, men etterhvert kjente jeg mye på presset. Det var noe med at du ikke bare skuffet deg selv om det ikke gikk som du ønsket, men også lagkameratene. Jeg ble tatt med på rekruttlaget til FKH, men da jeg var 15 innså jeg at dette ikke var noe for meg lengre. Jeg ønsket rett og slett ikke å satse, gleden og motivasjonen var der ikke. Da jeg fortalte det til foreldrene mine, respekterte de valget mitt, men faren min bad meg ringe treneren og fortelle det selv. Den telefonen var fryktelig vanskelig å ta. Men det var helt riktig gjort av faren min. Det er slike ting en vokser på, resonnerer Mats.
Den aktive gutten gikk på HTG og valgte første året langrenn som fag. Også dette var han interessert i, men noen satsing ble det aldri. Det ble også så kostbart at Mats ønsket å gå for noe annet. Valget falt på friidrett. Han hadde jo alltid vært god til å løpe. I alle fall lange distanser. Trodde han…
– Jeg hadde alltid fått høre at jeg var litt treg da jeg spilte fotball, men jeg tenkte jeg var utholdende, og derfor siktet jeg meg først mot 5000-meter. Etterhvert skjønte jeg at 1500-meter var min distanse, forteller Mats, som også meldte seg inn i HIL.
Da han først hadde landet valget sitt, kom progresjonen i rasende tempo. På ett år gikk han fra 4.08 til 3.48.
– Da tenkte jeg at dette er noe jeg kan satse på, og jeg begynte å sette meg mål. Det første var å slå persen til treneren min, Morten Velde, og det gjorde jeg i 2020, smiler 24-åringen lurt.
Se dette innlegget på Instagram
Deretter gikk alt bare én vei. I februar tok Mats gull i både NM og Nordisk på 1500-meter. Da våknet også drømmen om OL.
– Målet er å kvalifisere meg til OL om to år, så hevde meg i 2028, forteller Mats.
Lærerutdanning
Det er noe med å se folk som er gode å løpe. De får det til å se så lekende lett ut, som om det ikke koster dem noe. Mats avslører at det er alt annet enn tilfellet. Det ligger enorme treningsmengder bak, en må legge bort veldig mye annet og en må være ekstremt strukturert.
– Jeg kan ikke plutselig snu om på døgnrytmen min eller avvike fra treningsprogrammet mitt. Jeg har 15-16 timer effektiv trening i uka og legger bak meg 160-170 km. Det er klart at det koster å satse, men så er det også verdt det når det går som nå, sier Mats, som legger bak seg et permisjonsår i Haugesund.
– Jeg holder på med en mastergrad i idrett i Bergen, og starter opp igjen til høsten, forteller han.
Den vordende læreren har dette året i Haugesund også jobbet i en mindre stilling på HTG, noe han har kost seg veldig med.
– Jeg liker godt barn, og trives med å lære fra meg. Men så er jeg rastløs også, så jeg ser nok for meg å kunne bruke utdannelsen min litt alternativt. En trenerkarriere hadde heller ikke vært å forakte, sier Mats, som løper for Gular etter at han flyttet til Bergen.
Trives på kjøkkenet
Det sies at kostholdet er enda viktigere enn selve treningen om en skal bli virkelig god. Mats legger ikke skjul på at matinntak må være i fokus også for ham, men samtidig mener han det er viktig med en sunn balanse.
– Det er viktig at jeg får i meg nok mat. Jeg kan forbrenne 4000-5000 kalorier til dagen, og da må det selvsagt mye påfyll til. Jeg er bevisst på at det jeg får i meg er sunt og gir meg energi, men når jeg først har fått i meg det jeg må ha av næringsstoffer, så er det helt lov med godteri. Jeg ønsker ikke å kalle noe «nei-mat», det mener jeg er helt feil fokus. Jeg tror kroppen bare har godt av litt søtt når en tar seg så mye ut jeg, nikker Mats, og avslører at matlaging faktisk er noe han både er opptatt av og veldig glad i.
– Jeg liker gode, rene smaker og trives godt med å lage mat fra bunnen av. Gjerne noen fiskeretter eller en skikkelig italiensk pizza.
Fikk en støkk
Den blide 24-åringen forteller om et liv der han er både i modus og balanse. Med fullt fokus, masse innsats, mål, ambisjoner og drømmer. Struktur, glede og mestring. Et veldig annerledes liv enn de fleste andre på hans alder.– Jeg er så glad for at jeg valgte friidretten. Det gir meg mye å reise, oppleve nye kulturer og få venner fra hele verden. Jeg er en helt annen person i dag enn før jeg startet med dette. En blir så selvstendig og får lært så mye om seg selv, oppsummerer Mats.
Men har det bare gått oppover og fremover siden satsingen?
– Nei, absolutt ikke. Jeg har vært heldig med tanke på skader, men det mentale har stått til prøve – flere ganger. Noen dager er motivasjonen på topp og alt går lekende lett, andre dager kjennes alt litt tungt. Uten at en kan forklare hvorfor. En må ha tålmodighet og motivasjon om en skal drive med dette, det er det ingen tvil om, sier Mats, og forteller videre om en spesiell hendelse som preget han veldig.
– I 2017 hadde jeg en ganske stor nedtur. Vi hadde en veldig hard økt etter sesongpause, der vi løp opp et fjell. De siste femten minuttene av den turen husker jeg ikke. Jeg svimte av og de jeg løp sammen med fikk ikke kontakt med meg. Jeg falt inn og ut av bevissthet. Heldigvis var det en ambulansesjåfør som tilfeldigvis var på tur i samme løypa. Han kom til unnsetning, fikk tilkalt hjelp og det gikk bra. Heldigvis. På sykehuset konkluderte de med at jeg rett og slett hadde tatt ut alt jeg hadde og mere til. Det var lenge skummelt å tenke på hva som kunne ha skjedd om jeg var alene der oppe. Etter den hendelsen tok det lang til før jeg våget å gå skikkelig i kjelleren igjen – å ta meg helt ut. Sommeren 2018 klarte jeg omsider å bli kvitt redselen og da kom også resultatene. Da kjente jeg på en enorm mestring. Det var nok her det snudde litt for meg, og veien videre ble lagt, avslutter Mats med et smil.
