Sommeren 1987

KATEGORI: Livsstil

Det er sommer og lavtrykkene står i kø og det er overtid, jobbetid, digitalisering, globalisering og verden raser avgårde. Glem alt, det er nemlig nå det skal skje. 

Tekst: Alexander Urrang Hauge
Takk til Høyer for lån av klær til henne

LANDET/HAUGESUND: Hver sommer gjennomgår dette girskiftet. Det er både fullstendig udramatiske og knapt til å legge merke til, men det må skje. Et eller annet sted ved fjorden eller gjennom skogen inntreffer øyeblikket da baksetets ukontrollerbare horde finner roen og de voksne senker skuldre og puls. Bilen og sommeren skyter fart og det vanker is ved neste bensinstasjonstopp.

Landsted ved fjorden kan se ut som særnorsk disiplin hvor Haugalandet er i en tilsynelatende særstilling. Mens alle andre enn byfolk rister lett hånlig av begrepet “Landet” fortsetter vi å valfarte til disse sjønære hyttene som det lå i vårt DNA.

Et fristed for det enkle liv, hvor dagen styres av yr.no og vaffeljernet.

Lyden av grinden som åpnes, lyden av bildøra som smeller igjen og den knitrende lyden av bildekk som sakte ruller over tørr grus i det bilen ruller noen meter for igjen vente på den som lukket grinda. Disse knøttsmå øyeblikkene av noe som var og som vi med all makt prøver å ro oss tilbake til. Det er jo håpløst. Og den smale stien ned til hytta er jo ikke bare en sti. Og grinden du åpner skal ikke bare holde bondens sauer og kyr unna rips og fioler. Den skal være inngangsporten til noe mer, til minnene som aldri går ut på dato: sommerferie.

Vi finner tilbake til akkurat dette lydsporet, akkurat denne LP-plata, akkurat denne sounden som smaker sjø, lukter svak eksos fra en påhengsmotor som på beundringsverdig vis starter på første draget.

80-TALLET: Akkurat i det vi stuper inn i et stykke norsk sommer og samtidshistorie, nemlig åttitallet,  som vi såvidt begynner å få en nostalgisk distanse til, er nok en sommer et faktum. Surfebrettet med rød halefinne og fargesprakende seil på takbøyle. Det lukter solkrem og forventninger. Javisst lar hetebølgen vente på seg, P2 melder om brennmaneter, de norske jordbærene er fortsatt stive i pris,  og badetemperaturene er for spesielt interesserte.

Alt er med andre ord helt normalt, men også unikt. 80-tallet var annerledes, 80-tallet vært den pretensiøse dusten i klassen som alle har hånet og humret av og vært kilde for useriøse temakvelder. Var 80-tallet han som prøvde så altfor hardt, som snakket important og trodde på ekstravaganse, som gikk i dyre dresser med brede skulderputer og lite innhold? Var 80-tallet tiåret der solidariteten  tok sin hatt og gikk mens materialismen red inn i byen?

Umulig å konkludere, umulig å rette pekefingre. Men i det vår røde Volvo 740 Turbo bremser sakte opp sakker turtallet mot null ruller vi også inn i en tid hvor 80-tallet har fått sin rettmessige oppreisning. Avstanden til dette hårspray-stiliserte tiåret begynner å bli så stor at nostalgiens kraft tar tak og løfter frem både hendelser og ting som fortjener vår oppmerksomhet.

Om stilbildet og populærkulturen kan virke overfladisk, står de storpolitiske hendelsene i brutal kontrast. Verden har så vidt fordøyd rekkevidden av Tsjernobyl og Den kalde krigen er fortsatt helt reell. Russiske styrker herjer i Afghanistan og Sovjetunionen vakler sakte mot oppløsning. Og under OL i Seoul sprinter Ben Johnson inn til seier på 100 meter. Omega-uret stopper på 9,79. Verdensrekorden holder i to dager.

Hjemme i sommer-Norge flokket folk seg rundt fjernsynet og Ta Sjansen, Trygt loset gjennom Besserudtjernet av Dan Børge Akerø med sin karakteristiske kruspersillesveis. Midt i Smørøyet og 80-tallets SKAM-inspirasjon Borgen Skole var ennå ikke kommet. Lørdags-tv for unge ungdommer var Blikkbox.

Å VÆRE KLAR FOR FREMTIDEN: Et rykte fra Volvos innerste krets, som aldri ble notert og loggført i Volvos omfattende analoge kartotek er følgende: da den nye Volvo 740 ble lansert med brask og bram sto landets forhandlere måpende i ring. Menn, ja – det var nok stort sett menn, som hadde satt sin lit til skandinavisk rasjonalitet og nøysomhet – en sosialdemokratisk og klassisk stil de kalte sin egen, trodde ikke det de så. Disse mennene sto med arbeidsnevene langs siden, kulepenn i brystlommen og persiennerynker i pannen: hva i all verden for en bil er dette? De trodde rett og slett Volvo-kjøperne der ute ikke var klar for en Volvo 740. Vinklene var for rette, uttrykket unorsk og sossefaktoren for høy. Men de tok feil. Det er ikke alltid enkelt å være klar for fremtiden.

Men så er det også om sommeren at møtet mellom fremtid og fortid kanskje står som sterkest. Spesielt når du kommer inn på hytta, spesielt når du går inn over dørstokken og kjenner lukta.

Det er en blanding av solkrem, jordbær, luft som har stått stille, et nattbord med en stabel Donald-blader, en hyttebok som er nesten à jour og en utsikt som er uendret. Kjøkkenbenken er strøken. Oppvasken har ennå ikke tårnet seg opp og bensintanken er fortsatt full.

Sommerminnene drives fremover av en With Dromedille, en kanarigul GH14, en Askeladden med oransje rekke, en rød pioner, eller denne visjonære drømmen om en Skibsplast med flere hestekrefter enn man kan forestille seg. Lukten av glassfiber og sjø. Det autoritære emblemet fra Det norske veritas. Pappas stødige hånd på ratt og spake. Og når man snur seg er det ikke bare en rak hekkbølge og hvitt kjølvann. Det er tusen sommere og den skumle tanken om man behersker vannski – en ski selvsagt – også i år.

Fjorden er full av kvinner og menn som dorger etter makrell, suser med vinden i håret eller tøffer rundt med en snekke. Men de bryr seg ikke om hvor de skal eller om de finner den stimen. God varmet av redningsvesten med denne nedverdigende brede nakkekragen og Skibsplasten lune vindskjerm jakter de bare på følelsen av sommer, sommer, sommer.

AND GIVE ME A MOMENT: Og mens Whitney Houston legger soundtracket for sommerkvelden og hun synger  “Didn`t we almost have it all” og barna leker i fjæresteiner på jakt etter småkrabbe og skjell nynner han fra INXS-låten til henne:

“So slide over here

And give me a moment

I’ve got to let you know

I’ve got to let you know

You’re one of my kind”

Hver sommer kommer som både en lettelse og ett sjokk. En lettelse fordi disse lyse månedene med luftige netter, lange kvelder og bekymringsløshet er et kjærkomment hvileskjær og en pause fra en karusell som tilsynelatende spinner raskere og raskere. Kun avbrutt av besøk av mormor og morfar som skyllet ned vafler og rips med kruttsterk kaffe i solsteiken.

Så hva er forskjellen på årets sommer og dem du hadde da du var 7, 9 eller 13 år? Hvordan har tidens tann merket både og årstiden. Sannheten, eller ihvertfall en del av den, er at tiden eksisterte ikke da du var ni år. Det vil si, konturene av tidsbegrepet begynte å ytre frem, men fortsatt var det slik at sommerferien var uendelig og skoleferien en evighet. Du levde i nuet inntil den skjebnesvangre dagen da Mamma eller Pappa iskaldt formidlet sommerens dødsbudskap: På mandag er det skolestart.

Midt i Smørøyet og 80-tallets SKAM-inspirasjon Borgen Skole var ennå ikke kommet. Lørdags-tv for unge ungdommer var Blikkbox.