Julefesten er din Carousel

KATEGORI: Livsstil

Det var en av disse kveldene som ikke skulle bli sene, men som allikevel vel ble akkurat det. Regn på frontruta, den glatte lyden av vindusviskerne, tomme gater og det gule lyset fra lyktestolpene. Den store stillheten etter alle samtalene. Latterkulene hang fortsatt i veggene, smilehullene var fortsatt synlige. Det luktet fortsatt gode historier og parfymen fra både han og henne hang i luften som om det var i går – og det var jo slik det føltes.

At alt nettopp hadde skjedd.

Slike kvelder er det umulig å legge seg.

Finnes det en større høytid for minner og nostalgi enn jula? Neppe. Kanskje påske, kanskje sommeren, men ingenting som julen. Julen er ikke et romskip. Det er en gammel kjelke, en godt innkjørt Volvo Amazon med silkemyk clutch, en tidsmaskin som tar oss tilbake til absolutt alt som betydde noe.

Og best av alt med julen er gjensynet med venner. I skjæringspunktet mellom julestrien og tradisjonen, mellom pliktløpet og den herlige roen. De evige stemmene av Dean Martin og Frank Sinatra som synger julen inn. En samling venner, en brokete forsamling av dem som man føler alltid gir så mye mer enn man greier å gi tilbake.

Gjensynet med den man aldri rakk å treffe siden sist. Aldri lengre enn en omfavnelse unna. Så lette å ta for gitt, så lett å ta dem som en selvfølge. Men det demrer sakte for oss, de er ikke det.

Venner er ikke hyllevare, nei – de er fra bestillingsutvalget, og det finnes bare en av hver årgang – og de må nytes nå. Og i bakgrunnen spiller bandet sangen din. Trommen, stemmen, gitarriffet. Dette skal bli lydsporet som aldri snør igjen.

Mens lysbildefremviseren Kodak Carousel spinner rundt og rundt med de samme bildene, de samme minnene og de gode opplevelsene innser du at du forsto ingenting da. Alt var så perfekt, alt skjedde så fort, ingen stoppet opp og kløp seg i armen.

Ingen hadde tid til slikt. Somrene var varmere, badetemperaturen høyere, de harde pakkene var større og evigheten strakte seg fra lillejuleaften og inn i evigheten – også kalt romjulen.

 

Nå er det annerledes. Få personer kan tidfeste det til verken en bestemt dato eller hendelse, men på et eller annet tidspunkt kommer erkjennelsen av at også denne gata er enveiskjørt.

Livets autostrada går ikke to veier. Du kan se tilbake, du kan strekke deg og føle at du nesten kan gripe det som en gang var, men du kan ikke dra dit. Du kan mimre, men du kan ikke leve om igjen. Du kan drømme deg tilbake, men du kan ikke reise dit.

Noen sier at på gresk betyr ordet ”nostalgi” et gammelt sår som ikke gror. Nostalgi er ikke bare et minne, det er et ømt stikk hjertet. Det er et søkk i magen. Det er en polert versjon av det du husker best, og den smertelige erkjennelsen av at samtidig som vi gikk inn mange dører, ja – så var det også mange vi lukket. Valgte vi rett? Jeg angrer intet, synger Edith Piaf. Selvfølgelig er det det beste.

Dagene galopperer av gårde som ville hester over haugen.

Og i voksen alder, for eksempel etter en fest med nære venner, gode venner og familie, når klokken har passert midnatt, nattkinoen på fedrelandskanalen er for lengst forbi og man sitter der og plutselig spør seg selv – fordi det er ingen andre spørre – hvor har det blitt av alle gutta, – og jentene selvsagt?

Det eneste svaret får du fra en Kodak Carousel som er like sliten som den er vakker, som bare kan lage to lyder. Lyden av viften som kjøler ned den sterke lyspæren og lyden av perfekt mekanikk som skifter bilde etter bilde med presisjon og skarphet.

Plutselig ser du at familiebildene fra juleaften er fra en svunnen tid. Ansiktene som ser i kamera ser yngre ut, snøen er dypere utenfor hytta, strendene er hvitere og fargene er falmet som postkortene på oppslagstavlen.

Det er så mange høytider, det er så mange ferieminner, det er så mange ansikter. Du er den legendariske talkshow-verten Johnny Carson i ditt eget liv. Du tar i mot gjester, du losjer dem ut, du spøker og ler, du introduserer nye tider.

Du er så tidløs. Tilværelsens ur har vannkjemmet sveis og løs snipp. Men med museskritt og eleganse setter tidens tann sine spor.

Men det merker du først nå.

Og du sitter her igjen. Klikker deg frem og tilbake mellom fortid og fremtid, mellom jul og påske, mellom venner og familie. Mellom dem som forsvant og dem som ble igjen. Helt til søvnen kryper opp i sofaen og nattetimer blir morgentimer.

Det var en av disse kveldene hvor vi så tilbake og mimret. Neste morgen lå det frostrosene på frontruta og vi snakket om kvelden i går. Vi tok oss i det, allerede da, at kvelden før hadde blitt noe vi ikke kunne forutse: Nok et minne verdig et rundt magasin i Kodak Carousel. Nok et godt minne å se tilbake på.

 

Tekst: Alexander Urrang Hauge

Denne julen skal du reise med en tidsmaskin tilbake til dine beste minner – og venner.