Bandet har høstet lovord fra respekterte musikkpersonligheter som Rolling Stone-redaktør, David Fricke, og R.E.M’s vokalist Michael Stipe. – Vi sier at alt skal være på gøy, men vi er ikke så flinke til å bare ha det gøy. Ingen av oss kan ha The Low Frequency som kun hobby. Vi har det som en livsstil.
Per Steinar Lie og Ørjan Haaland, duoen som utgjør rytmeseksjonen i lo-fi/post-rock- kvintetten, fant tonen på et Sildajazz-nachspiel i 1999. Eller, Lie fikk der for første gang oppleve sin kommende bandkamerat i musikalsk utfoldelse. Haaland, som frem til denne kvelden stort sett hadde investert sin tid i drømmen om et liv som snøbrettproff eller klimprende ved et orgel, hadde tatt plass ved cymbaler og trommer under en høyst uformell framførelse av Otis Reddings «(Sitting in the) Dock of the Bay».
– Det var måten han spilte på. Ørjan spiller trommer, han slår ikke. Jeg har sett få trommiser som spiller på samme følsomme måte, mener Lie, som denne augustnatten i forrige årtusen inviterte Haaland på trommeaudition i regi av spedbarnet The Low Frequency in Stereo. På den tiden bestod bandet kun av danske Per Hansen og Lie selv.
– Dansken var så god på gitar at jeg måtte ta til takke med bassen, flirer 40-åringen. Tidligere hadde han vunnet HM i Pop & Rock med sitt støyrock-inspirerte Fra Rondane, da med gitaren i hendene.
Som mange andre band bygget av haugesundere i egen by hadde The Low Frequency in Stereo sin første konsert på Gamle Slaktehuset.
– Det store skiftet for oss kom imidlertid i 2001 da vi spilte for rundt hundre stykker på John Dee i Oslo. Det var da vi bestemte oss for å satse, forteller Haaland. Det var et «nå eller aldri»-øyeblikk.
Samtidig som det skulle satses bestemte de arbeidsledige musikerne seg også for å bosette seg i gitaristens hjemland, nærmere bestemt i København. Målet var enkelt og greit, de skulle bli et bra band.
De skrudde ned lyden og spilte mekanisk, stramt, repetitivt og sakte, som en motsats til sine tidligere band. Låtene var en ideologisk krysning mellom The Doors, The Bad Seeds og Can. Haaland og Lie er i dag glade for at de flyttet bandet over Skagerrak, selv om musikerlivet og det første barneåret til The Low Frequency in Stereo i den danske hovedstaden langt ifra bare bar med seg søte frukter.
– Vi ble alltid hengende på etterskudd. Ørjan og jeg jobbet begge på et platelager hvor vi måtte
være på plass klokken 07.00 hver dag, og hvor arbeidsdagen gjerne ikke endte før klokken 19.00. Så var det bare å kaste seg på en buss for å øve et eller annet sted i byen. Det ble ofte sene kvelder og lite søvn før platelageret igjen ventet oss, bare noen timer senere. «Men vi ble et sabla bra band av å dra ut», sier Lie.
Litt over et tiår, ekteskap, barnefødsler, noen besetningsutskiftinger og fem studioalbum senere er bandet nå klare med sin første liveplate. Tonene er hentet fra bandets opptreden under Molde Jazzfestival i 2009, hvor også jazz- og frirock-saksofonisten Kjetil Møster, kjent for sine involveringer med blant annet Røyksopp og Datarock, stod på scenen sammen med dem. Albumet slippes i kun 500 eksemplarer på dobbel vinyl hva gjelder fysisk format 24. oktober.
– Det er en utrolig kul pakke. Vi får utvidet vårt konsept når Møster er med oss, sier Haaland. Samspillet med den allsidige musikeren har gjort stemningen i bandet såpass god at han også slutter seg til dem når de legger ut på en kortere norgesturné kommende vår.
I Molde spilte bandet i nærmere to timer, noe Lie vil karakteriseres som uvanlig kost.
– Vi ønsker hovedsakelig å holde korte konserter. En times liveøkter er det optimale for oss. Det er noen låter vi alltid må ha med, samtidig som vi er veldig åpne for improvisering. Men vi har noen holdepunkter for ikke å flyte helt avgårde. Uansett om det er tretti eller tre hundre publikummere skal de drømme seg bort i en time, og vi skal gjøre konserten til en totalopplevelse for dem.
Duoen drar fram konserten og liveinnspillingen i Molde som ett av flere høydepunkter fra bandets snart femten år lange reise.
– På Off-festivalen i Polen i 2007 spilte vi foran 6.000 mennesker, det største publikummet
vi har hatt noen gang. Det var vilt. Samtidig trenger det ikke være mer enn tyve-tredve stykker til stede for at det kan skapes magi. Noe som også var tilfellet under en konsert vi gjorde i Belgia. De laget en helt ekstatisk stemning. En time jeg aldri kommer til å glemme, mimrer Lie.
Hver vår arrangeres South by South West- festivalen i Austin, Texas i USA – verdens største
musikkfestival og markedsplass for musikk, hvor rundt 10.000 bransjefolk fra hele verden møtes. I 2005 fikk The Low Frequency in Stereo slippe til som ett av to tusen band, uten at de akkurat forsvant i mengden.
– Alle andre så ut som The Strokes, mens vi spilte i gamle dresser og tynne slips. Sjefredaktør i Rolling Stone, David Fricke, plukket oss ut som ett av festivalens fem beste band etter konserten vår. Stas, synes Lie.
Som om ikke det var nok selvtillitsboost var også ikke helt ukjente Michael Stipe til stede under en konsert i New York ett år senere. Den tidligere R.E.M.-vokalisten tok i etterkant kontakt med bandets plateselskap for både å skaffe seg album og for å komme med skryt.
– Vi er utrolig selvkritiske, noe som har ført til at de siste albumene våre har tatt så lang tid å lage, påpeker Lie, som sammen med resten av den nåværende besetningen (Haaland, Hanne Andersen, Linn Frøkedal og Øystein Braut) plan- legger slipp av nytt studioalbum neste år. Flere av bandmedlemmene sysler også med andre musikalske prosjekter, men The Low Frequency in Stereo har en helt spesiell posisjon.
– Det er mulig vi fremdeles holder på om 15 år, men kommer dagen hvor dette ikke gir oss noe så er det slutt, fastslår Haaland, noe Lie tar ham i hånden på.
– Bandet er langt ifra mette. Jeg vil heller si at vi er veldig sultne. Vi er bare et stykke på veien og er fremdeles ute etter å gjøre vår beste konsert og vårt beste album. Det handler om kreative valg og å være innovative. Det gjelder å være ærgjerrig og ha tro på det en gjør. Og det er alltid det neste vi skal gjøre som er det vi tenker på. Vi sier at alt skal være gøy, men vi er ikke så flinke til å bare ha det gøy. Ingen av oss kan ha The Low Frequency som kun hobby. Vi har det som en livsstil.
Tekst av Bly Teksthus
