Påsketuristene på 60-tallet som elsket Solfonn Hotell, sjekket ut til slutt, men tok minnene om ski, snø og solskinn med seg i bagasjen.
Tekst: Alexander Urrang Hauge
Regi: Haakon Laastad
Foto: Haakon Nordvik
– Hurra, vi fikk annekset, skriker far, kleiser røret på plass og sklir rutinert over vinylgulvet på raggsokker. Han klemmer mor og løfter henne opp.
– Bravo! Dra fram finstas, nikkers og dansesko! Årets påsketur for familien Tørrdal går til Solfonn, fortsetter far og klasker arbeidsneven i respatex-bordet.
Sola skinner inn vinduene i den nye blokkleiligheten i Haugesund.
– Har vi råd til dette da? Var det dyrt, sier mor.
– Dyrt, nei! Småstein og femøringer, fortsetter far og ler.
Familiens kjære Bonso, som i følge mor er ”tre åttendedels cockerspaniel” logrer gjennom kjøkken og stue.
– Hva er ”Skjannekset”, sier yngstemann.
– Jeg vil sove øverst i køysenga, sier eldstemann.
– Anneks, heter det. Det betyr et eget lite hus i nærheten til hotellet, min sønn, forklarer mor.
– Alle mann til pumpene. Her skal det pakkes – og det brennkvikt, roper far.
– Vi må pakke termos, yatzy, klister, ski, transistorradio og hermetikk. Husk reserveskitupp. Husk det året da Torleif tryna ned Tjovaminnet og måtte gå med brukket tupp og selvtillitt hele veien til Korlevoll, sier foreldrene i munnen på hverandre.
– Familien Tørrdals kjære Volvo Amazon går tolv fem-og-førr. Deretter er det Seljestad non-stop. Kun tissepause og matpause er tillatt, sier far.
Rullende 60-tall
Kalenderen viser april 1968 og meteorologen melder høytrykk og BBC Radio maser om konsekvensene av Tet-offensiven og Vietnam-krigen. Mor nynner på ”With a Little Help From My Friends” fra Sgt. Pepper av The Beatles.
Det er onsdag, denne dagen som far hadde døpt pisseonsdag fordi han mente at det alltid regnet dagen før påskehelgen startet. Men i dag var himmelen blå og skjærtorsdag og påskehelg stod for tur. Ved en ren slumpetreff hadde annekset blitt kansellert i siste stund.
– Hotellsjefen fortalte at en hermetikk-kakse fra Stavanger hadde fått sine skip arrestert i Suez-kanalen og ble tvunget til å ta egyptisk påske.
– Det enes død, den andres marsipanbrød, sa far og lo.
Fra Olalia til Seljestad
Det var en av disse vintrene som kan limes inn i fotoalbumet med både blå-swix, nostalgi og solbrent panne. Snøen kom tidlig det året, frosten dekket Skeisvatnet med is og skøyteglede. Olalia lot seg dekke av snø og haugesundere med sprikende fiskebeinsmønster. Mellom fjellbjørk og skispor kom lukten av svidd kløtsj på parkeringsplassen på Opheim. På Olalihytta var det euforisk stemning, fulle køysenger, god gjennomtrekk, men fortsatt varmt – takket være rause porsjoner ertersuppe og gloheit toddy. Hele horden samlet seg rundt radioen og sportssendingene fra OL i Grenoble. Ungene lå langflate og noterte rundetider i det Fred Anton Maier suste inn til gull på 5000-meteren mens det franske skiesset og stillikonet Jean-Claude Killy rasket med seg tre gull i alpint.
Ingenting er som påsketur
Men nå handlet det om påske og horder av påsketurister pakket bagasjerom og takgrind til bristepunktet før de strøk til fjells.
Og akkurat som far og mor spådde svingte familien ut på Skjoldavegen klokken 12:47 med Amazonen på gyngende fjæring akkompagnert av fars atonale plystring og mors rytmiske lyd av strikkepinner som la opp begynnelsen på nok en lusekofte.
Den særdeles spyposevennlige Åkrafjorden har fått de fleste familier i kne. Tretten tunneler, flere svinger enn Montecarlo og like smal som en kjerrevei.
La oss dykke inn i en annen bil, nemlig inn familien ”skibsreder” Carsten Smaalands kullsvarte glis som beveger seg mot fjellene, mens speedometer-nåla dirrer bestemt over 80-merket. Far rører rundt med girspaken, på jakt etter fjerde gir og et nytt magadrag fra en nytent Camel uten filter. Etter at poden i baksetet hadde svelget frokosten for andre gang gjennom Stordalen ante han kanskje et magert håp om en påskestart uten gallesmak i munnen. Spørsmålet var jo hva som er verst: Vrenging av magesekk eller narkoleptiske ettervirkninger av Dr. Fretzius` blytunge reisetabletter. Akkurat da man passerte Kyrping og fikk et glimt av fjorden, før far vrengte kjerra inn i en sugende venstresving, ja – da begynte selve moroa: Åkrafjorden.
Fjolls til fjells
For slik er bilturene til disse Smaalands. Fars monotone fakta-orienterte kommentarer om samferdsel, behovet for en ny jernbane, urettferdig skattenivå for den norske rederstanden og svakheten ved norsk jordbruk, norske bønder, ispedd en god dose aggressivitet mot statsminister Per Borten. Mor sitter å suger stille på mintdrops med klassisk anus-munn og irriterende fislelyd, som om hun prøver å plystre på inn-pust. Brunfargen er allerede på plass, godt hjulpet av noen saftige omganger av Astralux Brunette-høyfjellssolen hun fikk til jul. Strikketøyet vikler seg fremover med to rette og to vrange. Under overflaten vaker denne bunnløse frykten for trekk fra vinduet og dødelige forkjølelser. Derfor luftes det aldri og far tåkelegger kupeen med grågul røyk som ligger som et teppe over baksetet.
– Du er så blek om nebbet, gutt! Stram deg opp, dette er ikke et hvilehjem, skriker Herr Smaaland gjennom tåka.
– Mor, far, kan vi lufte – jeg blir kvalm av all sigarettrøyken.
– Lufte? Har du gått fra forstanden, er du riv ruskende gal – trekken er livsfarlig. Vi kan få lungebetennelse hele gjengen. Påske på hospital og lasarett, er det det du vil, bjeffer far på finslepen haugesundssosiolekt.
Akkurat i det han skulle legge til nok en sleivete kraftsalve kjører en marineblå bil forbi, renskåret og germansk.
– Svarte granskauen, det var Krag. Helsikes amatør, Hansken er kastet – dette finner jeg meg ikke i, skriker Smaaland, sprenger et blodkar i venstre øye og tråkker klampen i bånn.
Fru Smaaland tenner en mentolsigarett og blåser i taket.
– Så, så, Carsten – tenk på blodtrykket nå, sier hun slapt.
Med mann og mus
Herr Skipsreder Smaaland havnet nemlig nesten i fysisk håndgemeng med Herr Disponent Krag sist påskeaften. Det hele begynte under et møte i Haugesund Rederiforening, midt i en fotsid pjolter og Smaalands analyse av det vaklende tankmarkedet, mistet han både balanse og besinnelse da Krag hånet Smaalands nyplantede blodbøkehekk i Salhusvegen. Smaaland slo sporentreks opp en gammel gamblingsskade fra de bratte femtiårene og skrek gjennom sigarettrøyken. ”Krag, din lusete tåpe, din amatør, jeg vedder på at jeg er på Kyrkjenuten før deg!”
– Det er en avtale, skrek Krag tilbake, med våt munn og skeiv smokingsløyfe.
Niste og Amazon
Familien Tørrdal er selvsagt intetanende om dette og har stoppet like før Vintertun for å nyte hjemmebakte brødblingser med brunost og kaffe fra termoskoppen. Dessuten vil Bonzo snuse rundt i frost og snø .
– Gi meg en blings til, kjære mor, jeg kunne spist gamasjer, sier far.
– Amazonen har 95 hestekrefter og doble forgassere. Det holder ikke med loff og sukkervann da, sier han og ler.
– Kom an gutter, spis det dere makter. I morgen er det skitur. Skal vi parkerer kaksene nytter det ikke å sutte på votten.
I det samme skrenser to biler forbi.
– Steike for en fart, skulle tro russerne var på vei, sier mor muntert.
Evige Solfonn
På Seljestad bader kremgule Solfonn Hotell i ettermiddagssolen og skiløperne skrenser stilfullt ned skiløypene.
– For et hotell, for et sted. Ja, det sier jeg dere, sier mor og vender seg mot baksetet.
– Hvis alle kommer seg til Kyrkjenuten blir det middag i festsalen på påskeaften.
– Jøss, sier far i det han sjekker inn.
– Ja, det var altså familien Tørrdal – sier hotelldirektør Martens og lyser opp.
– Frokost fra klokken 07:00, middag fra klokken 16. Velkommen skal dere være!
– Si meg, blir det mulighet for polonese på påskeaften, spør mor.
– Godt innspill – meget mulig. Tradisjonelt er den forbeholdt nyttårsfeiringen, men vi ser på saken, sier Martens med et smil.
– Fremragende, svarer far en oktav høyere enn alle andre, bøyer seg ned og slenger de lange armene ut i et langt favntak og løfter pakksekk, koffert, ryggsekk, lakenposer, en eske hermetikk og fire par skistøvler i et løft og braser ut dørene.
– Sjannekset, sier yngstemann.
En klassereise på ski
På Solfonn Hotell er alt som det pleier på onsdagen før påske. Det ene svarte gliset etter det andre ruller inn på parkeringsplassen. Det renner inn store og små familier. Fiffen, fintfolk, gamle penger, nye penger, nyrike og de som vil være rike. Noen vil til fjells og noen kommer til å bli fjolls. Ryktene svirrer om at et mulig helikopterlass med stavangerfolk er på vei. Oppredde hotellsenger, matsalen er dekket, rutene pusset, kjøkkenet i beredskap og baren klar for storinnrykk. Skiløpere løftes til fjells av stolheisen. Skistallen fylles med Splitkein, Kneissl, Rossignol og Völkl og bambusstaver. Det ene rommet etter det andre fylles av små og store. Fra oppholdsstuen trilles det både femmere og seksere og barn løper på lette føtter i hotellkorridorene mens fedre leser stille bak aviser store som seil. I bakgrunnen kan tonene fra pianisten Helmut høres, som smyger seg inn mellom skipsrederdøtre og våghalser på ski og feststemte forretningsliv.
– Visste dere at mor er Flotmyr-mester i Yatzy, sier far i det de presser seg inn i annekset med pakkenelliker og skistaver og kakeboks.
– Hun slo stor straight tre ganger på rad og ….
Tørrdal bråstanser midt i yatzy-skrøna og ut av mor plumper det: ”Hvem er dere?”
I det lille annekset, med to soverom, og en liten sofakrok, står fire andre. To voksne og to små, med like mye bagasje.
– Tørrdal, sier Tørrdal og rekker frem en svær arbeidsneve.
– Larsen, sier Larsen og møter arbeidsneven med et håndtrykk fast som en skrustikke.
– Tørrdal og Larsen, da altså.
– Da blir det halvpris – og dobbel moro, sier fru Larsen.
– Så da skal vi altså dele hotellrom, sier mor med et flatt smil.
– Ikke rom. Sjannekset, sier minstemann.
Alle ler.
Liv i leiren
Og sånn blir det. Tørrdal og Larsen fyller annekset fra øverst til nederst. Samtalene spenner fra diskusjoner om nato-medlemskap, prisen på trelast og muligheten for olje i Nordsjøen.
– Ikke nok til å fylle en oljelampe, skriker Larsen gjennom en syltynn Upper Ten.
– Si ikke det, sier Tørrdal.
Ungene sovner med et brak hver kveld og de voksne sitter med solbrente neser og røde kinn og nyter lyden av et danseorkester som fyller hotellbygningen ved siden av annekset.
Verken Tørrdal eller Larsen får med seg de olme blikkene som Krag og Smaaland sender hverandre.
Skjærtorsdag og Langfredag suser avgårde innover nut og vidde. Familiens Bonzo jager opp både ryper og hare og en og annen forskremt siddis. Hver dag begynner på den samme måten. Felles frokost i matsalen hvor enorme matpakker omhyggelig smøres og termosflaskene fylles til randen av ”Tørrdal-spesial”.
– Suppe av havre og husholdningssaft. Milorg kunne leve en uke på en kopp, skrøt Tørrdal.
– Hadde tyskerne vunnet hadde vi sittet her med surkål i termosen, tenk på det, barn, sier han og snører igjen sekken.
– Med nok havresuppe og firkløver kan man gå lengre enn langt, lover mor.
Deretter hiver han sekken på ryggen, løftet ski og staver og løfter Bonzo som en fløtekake og setter seg på stolheisen.
Fruktsuppe vs. Kyrkjenuten
Familien Tørrdal loggfører Oddvarden, Kistefjell og Steinavatnet. Det går i stavtak og diagonalgang og fiskebein over vann og vidde og de prøver seg på Histeinsnuten, men må snu da far smører seg bort og blir kortpustet og havner på innerski og treffer på familien Larsen som har rigget seg til med rast i solsiden – like over tregrensen.
– Fjellvettregel nummer 8: Vend i tide – Det er ingen skam å snu, sier Larsen.
– Det er ikke noe å være stolt over, heller, svarer Tørrdal kjapt.
– Vi lover å ikke si det til noe. Hva med en kopp fruktsuppe?
– Min favorittfjellvettregel er nummer 9: Grav deg ned i tide. Jeg liker aller best å grave meg ned i utide, sier Larsen med et smil.
– Fruktsuppe kan bøte på det meste.
Og så ler de igjen og det knitrer i matpapir og mødrene fisker frem en røys pannekaker de har stekt kvelden før.
– Bedre blir det ikke.
Og så ler de igjen.
Men hva med Nyrkjeknuten, sier minstemann
– Du mener Kyrkjenuten?
– Den skal ingen steder, sier mor.
– Men påskemiddag blir det.
Sure menn går på ski
Men hva med Krag og Småland? Like etter frokost på påskeaften hadde alle gjestene samlet seg på flaten, der skiheisen endte, for å se begynnelsen på Krag og Smaalands kappløp. Folk både klappet og humret. Etter at de forsvant over nærmeste bakketopp hørte vi aldri noe mer. Folk gledet seg til festen inne på hotellet. I løpet av ettermiddagen fyltes hotellet til randen og solbrune ansikter sto i perfekt kontrast til hvite pologensere.
Lammestek ved reisens slutt
– Påskemorgen slukker kanskje sorgen, men lammestek gjør Kyrkjenuten til en lek, sier Tørrdal og retter seg i ryggen og skuet over langbordet med familien Tørrdal og Larsen jevnt fordelt. Alle i stram giv akt. Far har kneppet øverste knapp igjen på skjorta og knytte slipset så lite skeivt som han kan. Solbrent og fornøyd. Fru Tørrdal i sin fineste stas, like brun som melkesjokolade.
– Hvis fiffen prøver seg med terteskjell og aspik – eller kabaret – ja, da blir det bråk! Man bygger ikke helter på gele med buljongsmak, smeller det fra Larsen og tar en slurk eplemost.
Akkurat i det Fru Larsen og Fru Tørrdal legger tøyservietten i fanget dukker hotelldirektøren opp.
– Jeg vil bare melde at vi nå har reservert hotellrom til dere for neste år. Vi beklager misforståelsen, sier direktør Martens høflig, en klippe av tålmodighet og service.
– Ellers takk, kjære direktør Martens, sier damene bestemt.
– Vi tar det rommet vi har, til halv pris, vi er strålende fornøyd, sier de i kor.
– Sjannekset, retter minstemann.
Og alle ler.
Epilog
På veien hjem suste familien Tørrdal trygt gjennom både Vintertun, Fjæra og Åkrafjorden i sin røde Amazon. Mor la på matchende leppestift hjulpet av sladrespil og myk fjæring. Far plystret muntert og kun tidvis falskt.
Midt i en venstresving tok en stemme i baksetet ordet.
– Hvorfor kjører vi Volvo, spør eldstemann.
– Vi ga svenskene Jemtland og Herjedalen. Vi fikk Volvo tilbake, sier Tørrdal.
– Tryggere kan det ikke bli.
Filmen er produsert i forbindelse med Oddas 50-årsjubileum. Laastad & Co har forsøkt til ytterste grad å finne rettighetshaverne av opptaket. Kultursjefen i Odda Kommune og Norsk Vasskraft- og Industristadsmuseum stiller seg positive til at Laastad & Co gjengir filmen i forbindelse med artikkelen.
Vi ønsker å takke følgende personer for stor støtte i forbindelsen med utarbeidelsen av artikkelen:
Pål Martens
Knut Markhus
Lage Thune
Anne Alden Pettersen
Dag Endre Opedal
Andreas Kill
