Tekst: Linda Nordbø, PYX
Idé og regi: Haakon Laastad
Kjæresten hørte henne rope navnet hans litt lenger oppe i terrenget. Idet han snur seg ser han haugesunder og fjelløper Therese Sjursen (42) rase nedover fjellskrenten som en «filledukke». Det der overlever man ikke, tenkte han.
Therese overlevde. Knappe to måneder etter fallet treffer vi henne over en kopp kaffe i Haugesund. Nakkekragen er borte, joggeskoene er tilbake på føttene og kun en svak, lyserød stripe over kinnet kan avsløre at denne lille kroppen nylig har kjempet for livet.
– Hvordan går det med deg?
– Jeg har det bra, svarer Therese med et stort smil. Etter noen ukers hvile er Therese tilbake i jobben som veterinær i Bergen og har flyttet litt på arbeidsdagen for å treffe oss. Med seg har hun en bag treningsklær slik at hun skal få klemt inn et par timers joggetur i Djupadalen før hun kjører hjem. «En rolig start» kaller hun sitt nye ambisjonsnivå.
Tur til Vengetindtraversen
Vi må tilbake til 15. august i sommer. Therese er fornøyd med å ha fullført de aller fleste løpene i årets sesong og hun kan feire pallplassering i samtlige. Hun har også fått seg kjæreste og sammen har de lagt ut på en kombinert telt- og fjelltur i Romsdalen. Therese har laget liste over alle toppene hun vil løpe til, og kjæresten, som er guide og utdannet i friluftsliv, er av samme kaliber. Listen er målet, toppene skal tikkes av én etter én.
De bestemmer seg for å starte med Vengetindtraversen. Dette er en lang og kvass løpetur som krever at man setter sikringer og klatrer enkelte partier underveis.
– Vi våknet til en vanvittig flott morgen. Teltet lot vi stå, vi skulle jo ta flere fjell de andre dagene, men vi pakket med oss litt utstyr og satte oss i bilen for å komme til startpunktet. Etter omtrent 35 minutter løping måtte vi snu og endre veivalg. Jeg lå litt bak fordi jeg holdt på å fikse noe. Jeg har ikke tenkt at jeg er i farlig terreng eller at det er ubehagelig bratt. Når jeg kryper på luftige kanter så tenker jeg at her må jeg passe meg, men dette var ikke i nærheten av noe jeg ville beskrevet som farlig terreng. Det var til og med sti her, minnes Therese.
– Jeg husker at kjæresten min ligger litt foran meg og at jeg ser stien. Og så våkner jeg på sykehus og klarer ikke å bevege beina mine. Jeg husker ingenting av hva som har skjedd i mellomtiden, sier hun.
Kjapp respons fra ambulansehelikopter
Kjæresten Christian har fortalt at han hørte Therese rope navnet hans høyt. Refleksen hans var steinsprang og han dukket ned. I det han snur seg ser han Therese rase nedover fjellskrenten som en filledukke.
– Filledukke. Det var det ordet han brukte selv. Han tenkte med en gang at det fallet overlever man ikke, sier Therese.
Hun finner fram mobilen for å vise bilder av fallstedet. Kroppen har falt 60 meter nedover fjellskrentene. Hun viser et bilde som kjæresten har tatt av henne, skamslått, fortumlet og hånd i hånd med han som ble hennes redningsmann.
– Jeg er så imponert over reaksjonen til Christian. I stedet for å løpe nedover til stedet jeg har landet, tar han opp mobilen, finner GPS-koordinatene våre og får ringt 113 og helikopter. Han skjønte at nå teller sekundene, og fordi han klarte å holde hodet kaldt i denne situasjonen så gikk det bare 20 minutter før ambulansehelikopteret var på plass, forteller hun.
Kjæresten skjønner raskt at Therese har fått en hodeskade. «Hvem er du og hva har skjedd», gjentar hun. Hun gir også uttrykk for at hun fryser og at hun har vondt i ryggen og nakken. Dette får Christian formidlet til ambulansepersonellet når de kommer.
Hun viser bilder av helikopteret og en båre som henger etter en snor ut av flykroppen.
– Se her da! Her har jeg hengt etter bare en snor i et helikopter, og så husker jeg det ikke engang, sier Therese spøkefult.
– Jeg spurte visstnok redningsarbeiderne flere ganger om jeg hadde brukket nakken, og de har svart meg at «nå skal vi få deg med her og så er det en av tingene vi skal sjekke».
Tre brudd i nakken
På sykehuset viser CT og røntgen tre brudd i nakken, fire ribbeinsbrudd, hjernerystelse, hjerneblødning og en haug i kuttskader i bahodet og på kroppen.
– Jeg våknet til følelsen av å ikke kunne bevege beina mine. Jeg går i full alarm og prøver alt jeg kan å sparke med beina og jeg ser absolutt ingen reaksjon. Sykepleieren ser at tærne mine beveger seg og forsøker å roe meg ned, «dette går jo bra», gjentar de. Jeg tenker, hva ville jeg gjort med min pasient som hadde panikk? Jeg griper tak i armen hennes og roper at jeg har panikk og at hun må dope meg ned. Og så fikk jeg nok noe, for da sovnet jeg, forteller hun.
De neste dagene faller hun inn og ut av søvn.
– Når jeg våkner spør jeg om jeg kommer til å kunne løpe igjen, og så sovner jeg når de svarer ja. Jeg er våken en så liten del av hver dag at i mitt hode tror jeg at alt skjer i løpet av ett døgn. Så viser det seg at jeg har vært på sykehuset i seks dager.
Frihet og ro
Therese har vært heldig. Knappe to måneder etter ulykken sitter hun på kafé med få eller ingen synlige tegn på hva hun har vært gjennom. Hun er tilbake i joggeskoene. Tilbake til løpingen, hennes store lidenskap.
– Hva er det du får i løpingen som du ikke får andre steder?
– Jeg liker det spørsmålet. Jeg finner en ro som jeg ikke finner noen andre steder. Det har alltid vært vanskelig for meg å finne roen, men så lenge jeg løper så holder jeg på med noe, jeg beveger meg, sorterer tankene og får nyte skuet av det jeg syns er vakrest i hele verden. Jeg elsker fjellet.
– Og så har jeg en veldig frihetsfølelse når jeg springer. Man mestrer terrenget, holder seg oppe der det er bratt og glatt. Det er så nydelig å bare være ute, løpe og takle de utfordringene du møter. De beste dagene er de dagene hvor været river såpass i deg at ingen andre er ute, ler hun.
Therese beskriver seg selv som et rastløst barn og selv i barndomsårene har løpingen vært en kjærkommen løsning.
– Når jeg var liten og urolig i kroppen, så satt mamma et par joggesko på trappen og lokket meg til å ta meg en tur. Det hjalp den gangen også, minnes hun.
Tid og frihet
Therese Sjursen har vært rastløs og eventyrlysten så lenge hun kan huske. Hun dro fra Haugesund som 17-åring og utdannet seg til veterinær i Australia. Siden flyttet hun til Bergen, til Lillehammer og så tilbake igjen til Bergen og vestlandsnaturen.
– Jeg har tatt et bevisst valg om hvordan jeg vil leve livet mitt. Jeg jobber som veterinær og har for eksempel valgt å jobbe i redusert stilling. Tid og frihet er mer verdifullt for meg enn mer arbeid og mer penger, og den tiden jeg vinner bruker jeg til å reise og løpe. Dette er riktig for meg, og jeg er stolt av valgene jeg har tatt for livet mitt, sier Therese.
– Fjellet har alltid fascinert meg, enten jeg har løpt i det eller deltatt på ekspedisjoner. I dag har jeg bosatt meg rett under fjellet i Bergen. Da kan jeg kikke ut på de som løper og tenke, Gud, er de ute enda, da må jeg også ta meg en tur, sier hun.
Det var motbakkeløp som var Therese sin idrettsgren tidligere, før hun de senere år har blitt bitt av langdistansebasillen.
– Jeg har stort sett drevet med klatring og korte motbakkeløp, og deltok bare ved en tilfeldighet i et fjellmarathon i Val d’Isére.
– Hvordan havner man i den situasjonen?
– Jeg hadde deltatt i et løp som var ferdig klokken seks kvelden før og skulle bare se på maratondistansen dagen etter. Så fant jeg ikke noe bra sted å stå og bestemte meg heller for å løpe. Jeg ble uttrykkelig advart om at dette ikke var min distanse og at her måtte jeg gå rolig ut. Jeg sneglet meg oppover og klarte å snegle meg forbi den ene etter den andre. Her vinner jeg nok litt på gener fordi jeg takler høyde veldig bra. Det var en helt vanvittig mestringsfølelse og naturopplevelse. Så vant jeg hele greiene, ikke rart jeg fikk mersmak, ler hun.
Hun forteller at hun har deltatt på to ultradistanser i år. Ultradistanse er løp som er lengre enn maraton, altså over 42 kilometer.
– Har du alltid pushet grenser?
– Ja, det har jeg. Jeg begynte å klatre da jeg var 17 år. Da var jeg nok det man kaller en adrenalinjunkie. Jeg søkte strikkhopp og hoppet i fallskjerm, klatret i stadig hardere terreng og utfordret meg selv til å klare litt og litt mer. Før søkte jeg spenningen, nå finner jeg mestringsfølelse i hvor lenge jeg kan holde ut, forteller Therese.
– Hvordan har det vært å være forelder til deg?
– Det tror jeg har vært slitsomt. Da jeg var ferdig på videregående, så gav jeg beskjed at nå skulle jeg på backpacking til Sør-Amerika. Jeg fikk absolutt ikke reise innom Colombia, men bestemte meg ganske raskt for å dra dit likevel. Dette var jo før mobiltelefon, så når jeg hadde gitt beskjeden så lot jeg bare det gå litt tid før jeg tok kontakt igjen. Veldig egoistisk når jeg tenker på det nå. Særlig fordi jeg vet at mamma ringte ambassaden og ville etterlyse meg via Interpol, men ble hedigvis rådet til å ikke gjøre det.
– På et tidspunkt så nok foreldrene mine at det var nytteløst å forsøke å holde meg tilbake. Det hjalp jo ingenting, jeg har levd akkurat som jeg har ønsket å leve. Samtidig må jeg si at jeg er heldig som har foreldre som har brydd seg, sier Therese.
– Hvordan var du som barn?
– Som barn hang jeg i de tynneste greinene helt øverst i treet. Pappa pleide å rope meg ned så jeg ikke skulle bli hengende etter skjerfet mitt.
– Jeg har vært heldig som har hatt foreldre som har slept oss rundt på ski og i bæremeis. Jeg har alltid elsket å være ute og har mange minner av at jeg tumlet rundt i naturen, enten det var å vasse i elva eller plukke steiner. Jeg ba også om å få et tørkle i enden av pinnen og noe mat å knytte inn i det. Da var jeg Espen Askeladd på oppdagelsesferd. Jeg lærte meg også ordet pioner og lekte at jeg var pioner rundt i folk sine hager.
– Det har aldri ligget en dukke i dukkevogna mi. Jeg kjørte rundt på katter jeg fant i nabolaget, men var smart nok til at jeg gjemte de når noen vil se babyen. Jeg var heller ikke særlig snill med de dukkene jeg hadde. Jeg kunne bli så rasende på at de hadde så stive armer og da gav jeg de rett og slett juling. Tror foreldrene mine skjønte tidlig at det ikke var veldig mye morsinstinkt i meg, ler hun.
– Følte du deg annerledes da du var liten?
– Ja, jeg var ikke gammel før jeg kjente at jeg skilte meg ut. Jeg taklet det kanskje ikke så bra den gangen, men det har definitivt gjort meg sterk som voksen. Jeg er fortsatt annerledes og det er helt greit. I dag tør jeg å være meg selv og det er en deilig frihetsfølelse, sier hun.
Therese er tilbake i fjellet og forteller at hun jobber med å få kroppen på plass igjen, fysisk. Tålmodighet er stikkordet og kanskje det hun strever mest med.
– Du er klar på at du skal tilbake der du var, hva er ditt neste mål?
– Jeg har jo fortstatt den listen over fjelltopper i Romsdalen. Jeg fikk jo ikke tatt de, sier hun lurt.
