Tor Gunnar Isdahl (42) var marinejeger i fem år og har kriget mot både Taliban og al-Qaida. Men det meste han har vært med på er strengt hemmelig.
– Jeg sov med «gunneren» under puta hver natt. Patroner og magasiner var systematisk lagt fram slik at jeg raskt kunne forsvare meg.
42-åringen fra Haugesund tar oss tilbake til tiden som marinejeger i Norges militære spydspiss.
– Det var et sjokk å komme hjem. Det var ikke få ganger jeg lette etter våpenet under puta da jeg våknet, forteller han med grov røst.
Fanget av systemet
Opprinnelig var det arkitekt Tor Gunnar skulle bli. Han begynte på studiene i Oslo, men satte det på vent da han dro i førstegangstjeneste.
På militærbasen Haakonsvern like utenfor Bergen ble han tildelt rollen som leirarbeider. Det gikk ikke lang tid før han begynte å kjede seg.
– Jeg troppet opp på kontoret til dykker- og froskemannskolen og ba om noe mer utfordrende. Opptaksprøvene var fysiske, langt fra vanskelige, men et noe annerledes regime å forholde seg til, minnes han.
Det var tidlig opp og intensiv trening i seks uker. Han forteller at han ble «fanget av systemet», i positiv forstand, og søkte seg videre til marinejegerkurset – landets hardeste militære utdanning.
– Det høres nok rart ut, men det ble nesten som en religiøs besettelse å klare å gjennomføre det.
Noen av øvelsene og prøvelsene marinejegere blir utsatt for kan føre til at soldatene går ned et tosifret antall kilo i løpet av noen uker. Da er mange av soldatene så fysisk svekket at de ikke klarer å gå, eller å ta så mye som en armheving. Noen kan bli så dårlige at de må innom sykestuen fordi kroppen er såpass nedbrutt.
– Men på mandagen er det på´an igjen. Flere er luket ut og en ny uke med prøvelser står for tur.
Kurset starter årlig opp med noen og hundre søkere. Til slutt står mellom fem og ti igjen. Ingen er like, ingen har de samme ferdighetene bortsett fra at de har holdt ut og taklet umenneskelige fysiske og psykiske påkjenninger.
– Alle står fritt til å gå, det er ingen som tvinger deg til å bli. Men dersom du noen gang tenker at dette kanskje ikke er noe for deg, er du ute.
Beryktet fangetjeneste
En normal dag innebar en mil med løping klokken 05.00 samt armhevinger og sit-ups. Deretter var det på med uniformen innen klokken 06.00, spise, rydde rommet og stå oppstilt innen klokken 07.30. Deretter ventet en krevende hinderløype. Sistemann i land måtte ut i sjøen før alle andre. Der ble han liggende til resten av gruppa var ferdig me sin svømmeetappe før han til slutt kunne ta fatt på sin runde. Om det var minusgrader og snø spilte ingen rolle. En marinejeger er ikke avhengig av vær eller vind.
– Jeg passet på å aldri komme sist for å si det sånn.
Etter morgenritualet startet den ordinære dagen med en krevende svømmeøkt i havet. Slike svømmetreninger hadde Tor Gunnar gjerne tre av daglig. Neste dag ble alt repetert. Men dette omtaler Tor Gunnar som «den koselige hverdagen» kontra de intensive periodene. Og med det sikter han til den beryktede «fangetjenesten». Det er svært lite Tor Gunnar faktisk kan si om hva den faktisk innebærer, men målet med øvelsen er å forberede soldatene til å kunne takle lignende situasjoner senere i tjenesten.
– Du blir tatt til fange og satt i ulike stressposisjoner. Øvelsene kunne vare lengre enn du har lov til å skrive, sier han uten å foretrekke en mine.
Metodene som brukes sømmer seg ikke på trykk, men en kan trekke paralleller til avstraffelser vi bare har hørt om gjennom Taliban, al-Qaida og andre terrororganisasjoner. Men øvelse er en ting – virkeligheten er en ganske annen.
– Ingenting av det kan sammenlignes med om du faktisk blir tatt til fange av terrorgrupper. Dit vil du ikke. Og jeg vil skryte av de marinejegerne som står i jobben, det er de som fortjener skryt og det er der de store oppgavene kommer. Utdannelsen og seleksjonen er bare en liten del av det. I tillegg foregår det i trygge rammer og omgivelser.
42-åringen signerte en femårskontrakt som marinejeger, og tjenestegjorde blant annet i Bosnia i 1999 og Afghanistan i 2002. Der samarbeidet han med andre NATO-styrker, og høstet stor anerkjennelse fra spesialstyrker verden over. Han var patruljefører flere ganger, og har alltid hatt lett for å påta seg ansvar. Men så traff han sin store kjærlighet, Kjersti Eriksen Isdahl.
– Jeg har alltid ønsket meg familie, men jeg så ikke for meg det i den tilværelsen jeg var i, sier Tor Gunnar som i dag jobber som prosjektleder for entreprenørfirmaet Kruse Smith.
Familiefar og trener
Kjersti beskriver Tor Gunnar som en mann med stor M. Macho-imaget var noe av det hun falt for. Hun visste at han var marinejeger når de ble kjærester, og forteller at hun nærmest måtte forme mannen sin på ny da han kom tilbake fra krigsherjede områder.
– Det var nesten som om han hadde vært i en sekt, et veldig lukket miljø som svært få kjente til, forteller hun.
Humrende minnes hun ferieturer hvor det føltes som om de hadde med seg patruljefører Tor Gunnar med på tur.
– Det var han og bare han som skulle ta vare på billetter, pass og slike ting. Det var ikke snakk om noe annet. Han måtte ha kontroll. Men ting har selvsagt endret seg. Det er vel egentlig ingen tvil om hvem som er sjefen hjemme, blunker hun.
Tor Gunnar blir beskrevet som en leken og tilstedeværende pappa for sine fire gutter; stesønnen Kristoffer (21), 13-åringen Daniel og tvillingguttene Thomas og Fredrik på snart ni år. Alle trener judo sammen med pappa.
– Alle må begynne på judo, men så kan vi heller snakke om det hvis de ønsker å slutte, humrer han.
Han er i sitt ess når han får trene små og store. Selv trente han brytesporten fram til han ble 19 år med sort belte rundt livet. Og det var først etter at barna hadde meldt sin ankomst at han tok det opp igjen.
– Det er utrolig motiverende å se hvordan barna mestrer sporten, og måten de tilegner seg ferdigheter.
Han understreker viktigheten av at barn aktiveres, og at han alltid passer på å stille godt forberedt.
– Barn har ikke toleranse for opphold. De vil trene intensivt, bruke seg selv og bli slitne. Og vi har ingen opptakskrav. Hos oss er alle velkomne, uansett skavanker, evner eller hvordan de er rustet fysisk.
Elitelag og OL
Den siste tiden har de også fått etablert et elitelag, Trimeriet Elite Judo, med seks utøvere i alderen 15 til 18 år.
Målsettingen er å delta i OL, men det mest nærliggende nå er ifølge Tor Gunnar å få inn en eller to på landslaget.
– I løpet av året tror jeg vi har to stykker der. Det er tilfredsstillende å se at oppskriften virker, smiler han.
Han understreker at det ikke er så stor forskjell fra å trene barn kontra elitelaget, men at de eldste må venne seg til økt treningsmengde og sørge for at kroppen tåler det.
– Sikkerheten er ivaretatt i alt vi gjør. Kjøring til og fra stevner inkludert, derfor er vi svært fornøyd med bilavtalen vi har fått til sammen med Laastad & Co.
I dag har elitegruppen gjerne åtte treninger i løpet av en uke.
– Mange av dem kommer opp på et høyt nivå, men så tåler ikke kroppen belastningen samme hvor mye de vil fordi de har begynt for sent med å bygge seg opp.
Og selv om Tor Gunnar har sort belte selv, understreker han at han ikke var så godt trent som formen til de beste guttene på Trimeriet Elite Judo.
– Jeg var ikke i nærheten en gang, sier den tidligere marinejegeren.
Tekst: Marit Nilsen / PYX
