Tekst: Alexander Urrang Hauge
Med panoramautsikt over Seljestad som bakteppe oppstår det et kvikt ordskifte om stedsnavn.
-Men hva heter dette flotte utkikkspunktet, spør de samstemt.
De står noen snøballkast fra Torekovstølen og ser utover Seljestad – Kistefjell, Dyrskar og Knekten.
For førtisju minutt siden sto de ved Løyningsvatnets bredder og myste mot lav høstsol. Nå, noen svettedråper og klyv gjennom frisk bjørkeskog senere, balanserer de regelrett på tregrensen og ser høsten omfavne fjellheimen i råsterke farger.
-Finnes det noe finere enn fjellet og Seljestad på en slik dag, spør hun retorisk og retter på den røde fjellanorakken som rekker minst et par sesonger til.
Det er uendelige lenge før smarttelefoner, mobilt bredbånd og social media-detox har blitt et begrep.
Rundt fjellstøvlene blander høstløvet seg med lette snøkrystaller fra det første snøfallet.
Av og til klaffer alt, av og til er timingen perfekt. For eksempel en oktoberdag, ja – kanskje en fredag. Dagen begynte med kjøreturen til fjells. Kjappe svinger i høy komfort gjennom Åkerfjordens (ingen sa Åkrafjorden i 1983) tretten små og store tunneler. Veien smal som et statsbudsjett fra 70-tallet. Fjorden like blank som bilen. På Volvo 4 Microprosessor-stereoen ljomer nyutgitte tekstlinjen “she had a chance made a choice twenty years ago”.
Annonse
Sunday People ligger på fjerdeplass hos Ti i skuddet, fremført av Fossheim og Rølles, som synger på knirkefritt Oxford-engelsk.
Deretter stiger både bil, venner og allsang til værs gjennom Rullestadjuvets spektakulære hårnålsvinger.
-Disse svingene har alltid fascinert meg, de minner om en scene fra Flåklypa og en utfortrasé, sier hun.
-Vi stopper her, det er for fint til å bare kjøre forbi.
Han vrengte den nyervervede Volvo 240 Turbo nonchalant til siden, vred om svitsen og plutselig ble det stille. Bare suset fra fossen. Øyeblikket ble foreviget med en dobbel brødblings med brunost, en kopp kaffe, og et bilde tatt med Pentax-kamera.
Så er det også slik at mange anser høsten som årstidenes olme onkel. Hvor skal dette ende, med mørke, evigvarende regnbyger og vegetasjon ribbet for ethvert grønt blad? Ja, kanskje. Men høsten er også årets grand finale. Det er naturens teppefall, høsten er dramatisk. Man skalker lukene, gjør seg klar for kosen, forsterker vedstabelen og finner frem vinterdekkene til bilen.
Den som opplever høstdagene da Kong Vinter melder sin ankomst blir aldri mer den samme. Lukten av minusgrader, varmen fra peisen, en kabal som går opp. Bjørketrær med høstløvet i brann. Solen varmer fortsatt litt, men er på vikende front. Ingenting er som høsten, slett ikke enkel, men feiende flott i sakte film. Høsten er naturens tresteg.
Mens de parkerer sin sølvgrå Volvo 240 Turbo er Løyningsvatnet så stille at det speiler både spoiler, himmel og fjell. Slike biler selges over disk over det ganske land. Med 155 hestekrefter og Turbo på man bla opp 183.000,- inkludert soltak.
-Definitivt verdt det, tenker han og hiver en grønn Bergansmeis på skulderen.
Det klinger i bjellene fra noen beitende sauer, lyden av en traktor i det fjerne.
Året er 1983. Verden og Norge kjører inn i en ny tid og ut av en gammel. Til nå, og vi vet at det skal fortsette, har vi bygget en moderne nasjon. Et sosialdemokrati og en velferdstat vokser frem. Eventyret på norsk sokkel har for alvor drillet seg godt inn i første kapittel. Ute i verden er kloden delt mellom øst og vest. Ronald Reagan styrer showet i USA. Sovjetunionen har allerede blitt tildelt merkelappen og “The Evil Empire” og styres av Jurij Andropov. Det er bare et år før han skal vinne sitt andre valg. Hjemme har Gro Harlem Brundtland stått frem som landets første kvinnelige statsminister, men Kåre Willoch puster henne i nakken – med seige anmerkninger på knirkete riksmål – iført slips og skjorte.
Volvo 240 er ikke bare en bil, det er ikke bare solid stykke svensk ingeniørkunst. Volvo 240 er bilen som frakter Skandinavia – altså nordmenn, dansker og svensker inn i den moderne velferdsstaten. Sytti- og åttitallet var tiden da samfunnet skjøt fart. Den ene dagen surrer du fast et lass kledningsbord på takgrinden og graver støypesand inn i det romslige bagasjerommet. Du skal bygge garasje, hus og heim. Den neste dagen kjører du brud og brudgom til bryllupsfest. Den tredje dagen kjører du på jakt, innover skogen på smale veier. Termosen ruller frem og tilbake i passasjersetet. Fra gårdstun i utkantstrøk, til parkeringsplassen ved drabantblokken og bak blanklakkerte garasjeporter i fornemme strøk. Norge kjører 240, Norge gynger inn i fremtiden på myke fjæringer og i baksetet sitter en ny generasjon som skal oppleve en fremtid ingen kunne ha spådd. Både morgenlys og kveldslys skinner inn i den lyse kupeen. Silhuetten av fedre og mødre, som har stø kurs på vei inn i livet. Det karakteristiske svarte nakkestøtten som minner om svensk sikkerhetskultur og lakris på en gang. De korte og solide bakdørene. Tunge og tillitsvekkende. Man kan sikkert klippe stålwire med dem i en nødsituasjon.
Ingen regner overtid, alle smører matpakke, arbeid til alle – for det har Gro sagt. Og når helgen kommer ser alle på NRK, barna ser Halvsju og nyter stjerneposen, pizzaen er i ferd med å frelse et folk og på fredag skal Derrick og Harry Klein løse nok en mordgåte. Alt er slik det skal være.
Hva vil dagen bringe? Bekymringsløs avislesning og kos i hytteveggen mens det ennå er sol? Deretter gjøre klart til kveldens gjester, som trakteres med terteskjell fylt med fiskeboller og et glass av Vinmonopolets hvite? Hvem vet? Slik er åttitallet. Norge fosser frem, men mot hva – ihvertfall en ny vinter.
Tilbake ved Torekovstølen står de fortsatt å skuer over fjell og land fra utkikkspunktet sitt. En blankskurt liten fjellformasjon som like godt kunne vært ved havet. De finleser kartet.
-Hva skal vi kalle den. Ruklehella, Sjokoladeplatå, Helge Svaberg, Slurvehella, foreslår han.
-Det må bli Sjokoladeplatå, slår hun fast.
Dette er jo det perfekte stedet å oppleve høsten.
