Kine Nesheim – Musikken kan ingen ta fra henne

KATEGORI: Mennesker

For ti år siden jaktet Kine låtskriverdrømmen i London. Det gikk ikke helt som planlagt. Etter noen pauser, omveier og selvransakelser er musikken igjen blitt en trofast følgesvenn. Ny singel slippes neste uke, men allerede nå kan du høre den her.

Tekst: Øystein Eide
Foto: Haakon Nordvik

Hun skulle bli det nye store, den nye Lene Marlin, den nye Susanne Sundfør, the next big thing. Forventningene var store, lovordene satt løst og pengene det samme. Hva skjedde egentlig med Kine Nesheim?

Vi skrur tiden tilbake til 2003. En 15 år gammel Kine går på Haraldsvang ungdomsskole, skriver låter og spiller piano og tverrfløyte. Noen oppfordrer henne til å melde seg på låtskriverkonkurransen talentlokalen på NRK Rogaland. Låten «Who I Am»» går helt til topps – i konkurranse med 160 andre låter. Den rullet på lokale og nasjonale radiostasjoner, og åpnet de første dørene til en stor og kanskje litt skummel musikkbransje. En bransje som skulle sette spor hos en ung, talentfull jente fra Gard, Haugesund.

– Det er rart å snakke om de seks, sju årene etter den konkurransen. Jeg må grave dypt i hukommelsen for å huske, og det er både gode og vonde minner der. Jeg hadde liksom mine identitetsskapende år og skulle forsøke å finne ut hvem jeg var og hva jeg ville med livet mitt, samtidig som det til tider pågikk en type hype rundt meg som jeg aldri helt skjønte eller ville være en del av. Jeg ville jo bare skrive låter.

Kine setter noen ganger blikket rett i deg. Andre ganger stirrer hun tomt ut i lufta. Leter etter de rette ordene for å beskrive gamle tanker og følelser. Men hun har blikket rettet forover, veldig bevisst på at summen av erfaringer har gjort henne til den hun er.

– Jeg hoppet jo av musikklinja midtveis i det andre året. Var en slags outsider der. Jeg hadde mitt prosjekt litt på siden av det de andre drev med. Jobbet mye med Harald Levang og Jostein Marø i den perioden. Harald var den som tok kontakt med folk utenfra og han var sentral da jeg skrev en produksjonskontrakt med Geir Luedy og hans selskap i Bergen. Jeg reiste masse til Bergen for å spille inn låter, og etter hvert reiste jeg jevnlig til London for å skrive med andre låtskrivere. Jeg skrev med Guy Chambers (låtskriverpartneren til Robbie Williams), og andre anerkjente folk. To ganger dro jeg til LA for å møte folk for å skrive låter der.

Bruddet og tomheten

Sett fra utsiden pekte alle piler oppover. Nye låter ble laget og spilt inn, nye forventninger ble skapt og nye mennesker skulle mene noe om mye. I 2008 spådde VG at Kine Nesheim fra Haugesund skulle bli den nye Susanne Sundfør. For hovedpersonen selv sa det plutselig stopp. Fullstendig stopp.

– Det husker jeg altfor godt. Jeg var 22 år og jeg var på vei ned trappa fra leiligheten da det tikket inn noen mailer om ting som skulle skje. Musikkvideo i London neste uke, passer det? Hvordan skal vi gjøre dette, eller dette? Det var masse ting jeg ikke visste hvordan jeg skulle forholde meg til lenger. Spennende ting som ikke var så spennende lenger. Jeg visste ikke hva målet var, hva resultatet var. På en måte kom jeg til duk og dekket bord, men likevel opplevde jeg at uforutsigbarheten var det verste. Jeg måtte si stopp hvis livet mitt skulle gå videre. Selv om jeg visste at det var ille å si stopp, så måtte jeg gjøre det. Folk hadde satset penger på meg og låtene mine. Jeg hadde et apparat både i Norge og England som jobbet for meg, og jeg var selvsagt redd for å ødelegge mange års arbeid og skuffe mange mennesker, men jeg måtte slutte. Der og da.

Hun beskriver det som når et forhold tar slutt. Når man sitter igjen og føler at man har ingenting. At relasjoner som har vært viktige ikke finnes lenger. Når ting enkelt og greit blir tungt.

– Noen ganger føltes det som om folk var mer opptatt av når plata mi kom enn hvordan det gikk med meg. Jeg var nok aldri sulten på de samme tingene som folk rundt meg. Drastiske endringer var nok nødvendig for å komme seg videre. Det verste oppi alt dette var alle relasjonene som ble brutt. Til Geir og flere andre jeg hadde jobbet så tett med i så mange år. Jeg var redd for å miste årelange vennskap og jeg var redd for å ødelegge mange års arbeid for mange.  Når jeg tenker tilbake på det nå så er det likevel uten noe form for bitterhet. Jeg kan noen ganger tenke at jeg kunne forvaltet det jeg hadde på en bedre måte, respektert mulighetene jeg fikk og hadde det mer kjekt. Det er kun min egen feil at det stoppet som det gjorde, og jeg angrer ikke.

Men stoppet det egentlig?

Selvfølgelig gjorde det ikke det. Det ble en lang og nødvendig pause der pianospill og låtskriving blant annet ble byttet ut med beinhard trening i form av vektløfting.

– Jeg kvittet meg med pianoet, tok opp igjen de fagene jeg manglet fra videregående, og begynte å trene. Trene mye i form av vektløfting. Når jeg gjør noe så liker jeg å gå all in og i en periode ble det all inn med trening. Jeg tok personlig trener-kurs og jobbet en god stund for studentidretten. Jeg trengte å ta kontroll over livet mitt og treningen ble en form for kontroll.

– Og musikken?

– Det gikk nok et par år før jeg begynte å skrive igjen. Men musikk er en del av meg og vil alltid være det. Jeg liker å skrive låter, liker å spille konserter, liker å være i studio – skape noe. Det føles godt og si at jeg ikke har noe bestemt mål med å lage låter nå. Jeg satser på å lage musikk som er bra og ekte, og hvis en låt jeg lager kan bety noe for andre så er det selvsagt flott. På den måten er det veldig greit å ha et publikum.

Plutselig i Haugesund

Den lille jenta med den store stemmen befant seg stadig oftere i Haugesund. Etter å ha startet – og sluttet – på sykepleien og tatt et årsstudium i psykologi ble kåken i Bergen utleid og den gamle hjembyen var blitt hjemby igjen. Samtidig åpnet musikken igjen dører til nye muligheter. Hun samarbeidet med Matti Røssland på låten «En benk rett ufor huset», var med Odin Staveland på noen spillejobber, og slapp etter hvert sin egen singel «Hål i Vingene» i 2016.

– Den dagen jeg satt i radiostudio med Egil Houeland for å presentere låten min var samme dagen som jeg fant ut at jeg var gravid. Da satt jeg der og tenkte at det går an å drive med musikk også på disse betingelsene, og det funker fint for meg.

Den lille nyheten hun bar i magen den dagen heter Evert og har rukket å bli ett år. Og mannen som fant tonen med Kine en oktoberkveld i 2015, heter Thor Øystein.

– Vi har vært sammen siden den dagen vi møttes. Du kan gjerne si at jeg traff ham akkurat i tide, ettersom jeg lurte på om jeg skulle stikke til Australia å jobbe på heste-ranch, begynne i militæret eller studere teater. Jeg er så utrolig glad for at jeg har landet på beina.

Takknemlighet

Om ikke lenge er den musikalske småbarnsmoren ferdig med vernepleier-studiene, og hun er svanger med ny låt. «Lygekors» slippes til publikum i disse dager. En låt som er ulikt noe hun har gjort før, samtidig som den har en Nesheim-signatur ved seg.

– Jeg har vært/er i studio med Odin nå og jeg er mye mer involvert i hele prosessen. Det betyr mye for meg at flinke folk ønsker å samarbeide med meg. Odin kan utfordre meg, og hans musikalske signatur er med på å gi låtene mine et riktig utrykk. Han setter rammene og sammen former vi det videre. Det er så gøy og så givende at jeg kan få holde på med musikk sammen med flinke og inspirerende folk, og jeg setter veldig pris på at Laastad & co sponser innspillingen.

Med beina godt plantet på jorda og med gode støttespillere i ryggen har Kine Nesheim blikket rettet den veien hun alltid har hatt det – forover.

– Min historie så langt i livet inneholder fine ting og kjipe ting akkurat som i alle andre sitt liv. Og det jeg kjenner mest på er takknemlighet.

Hennes ferske låt åpner med tekstlinjen «Eg ligge gjemt i skyggen». Det spørs om hun klarer å gjemme seg så mye lenger.

Noen ganger føltes det som om folk var mer opptatt av når plata mi kom enn hvordan det gikk med meg