Tekst: Sonia Huanca Vold
Nora Amalie Nesheim (23) fra Haugesund sa opp drømmejobben i kultur-Norge for å satse på kunsten. – Jeg har aldri levd bedre, røper hun.
Allerede før hun var ferdig med bacheloren i kulturledelse på BI, fikk Nora Amalie tilbud om fast jobb som Key Account Manager i Stand Up Norge. Hun hadde ansvar for Latter Live for studentmarkedet, og satte opp og solgte show med navn som Bård Tufte Johansen, Raske Menn og Cezinando.
– Det var en veldig kul jobb. Bare det å vite at jeg stod bak en produksjon som fylte DNB Arena, og at alle publikummere var folk på min egen alder, føltes stort. Samtidig var det en tøff jobb med veldig mye ansvar.
I vår hadde hun vært halvannet år i jobben, men så sa hun plutselig opp. Hun hadde bestemt seg for å gjøre malehobbyen til sitt levebrød. Nora Amalie skulle bli kunstner på heltid.
Nå har det gått seks måneder. Hvordan går det?
– Det går over all forventning, også økonomisk. Jeg prøvde å sikre meg ved å studere produksjon på si, men det måtte jeg avslutte fordi etterspørselen etter kunsten ble for stor. Jeg har aldri levd så godt som jeg gjør nå og jeg har aldri tjent bedre. Og det til tross for at jeg tar ut en fast lønnssum som er mye lavere enn det jeg kunne tillatt meg. Jeg ser på meg selv som arbeidstaker i min egen bedrift. Det er ikke sånn at jeg tar meg en ekstra shoppingrunde hvis jeg gjør det veldig bra en måned. Dette er forretning, ikke et koseprosjekt.
Hvorfor tror du det har gått så bra?
– I deler av kunstmiljøet er det kred å ikke tjene penger og kred å ikke ha det godt. Det er helt umulig for meg å forstå. Det blir nesten sett ned på å ha gode driftsresultater. Mange tar avstand fra kjøp og salg, men det er der mitt hovedfokus ligger. Jeg har tatt et valg om at jeg vil leve av dette, og da må jeg gjøre det på denne måten. Noen føler kanskje jeg har tatt en snarvei, og det har de kanskje rett i. Men jeg tror på å jobbe smart fremfor hardt. Å «vente på inspirasjon» er ikke en luksus jeg kunne tillatt meg. De fleste arbeidstakere må stå opp klokken syv hver morgen og slite seg gjennom uka til de kan ta seg en velfortjent Pepsi Max fredag kveld. De betaler skatt og bidrar til fellesskapet. Det er veldig viktig for meg å yte for å nyte. Av og til tenker jeg at det hadde vært deilig å hengi seg helt til kunsten. Male i et helt døgn. Men for meg er det ulogisk å bruke mer tid enn det som lønner seg.
Hvordan har du blitt mottatt i kunstmiljøet?
– Jeg har bare fått positive tilbakemeldinger. Ingen har sagt noe negativt til meg, men det er nok noen som tenker sitt. For meg handler det ikke om å bli akseptert av kunstnermiljøet, men om å gi kunst til folket. Målet mitt er ikke Astrup Fearnley Museet, men å inspirere folk til å erstatte Ikea-bilder og Desenio-plakater med noe håndlaget.
Nora Amalie begynte å male i studietiden. Hun ville fylle veggene sine med kunst og søkte på «how to paint abstract art» på YouTube. Etter veggene var fulle, fortsatte hun å dekke nye lerret med akryl. Mange av maleriene fikk hun solgt til bekjente. I januar 2018 satte hun seg som mål å selge bilder for 100.000 kroner i løpet av året – på hobbybasis. Hun kom bare til mai før hun skjønte at hun ikke kunne gjøre dette ved siden av jobben. Skulle hun gjøre det, måtte hun gjøre det ordentlig.
Satt det langt inne å si opp jobben?
– Ja, for stillingen i Stand Up Norge var jo egentlig drømmejobben min. Jeg hadde jobbet lenge og målbevisst for å få den. Jeg begynte på gulvet og tok masse småjobber helt til sjefen selv, Elina Krantz, en dag tok tak i meg og spurte om jeg ikke kunne begynne å jobbe fast for henne. Når man har planlagt sin egen retning fra en var 12 år, er det skremmende å skulle hoppe av sporet man har jobbet så hardt for å følge. Å satse på kunsten var et innfall som var ulikt meg.
Allerede som 12-åring visste Nora Amalie at hun skulle jobbe innenfor kulturbransjen. Hun drømte om å bli skuespiller, og som 14-åring skaffet hun seg arbeidsuke hos Operaen i Oslo. Det ga mersmak. Bare 16 år gammel flyttet hun alene til Oslo for å gå på Hartvig Nissens videregående skole – i dag bedre kjent som SKAM-skolen. Hun hadde hørt at nivået på dramalinjen var høyest der. Og hun ville ha best mulig forutsetninger for å lykkes.
– Jeg er nok en god kombinasjon av målrettet og naiv, og det er nok naiviteten min som har gjort at jeg har kastet meg uti ting. Jeg tenker alltid at «dette får jeg til». Men det var selvsagt tungt å plutselig skulle klare seg helt på egenhånd i en storby som 16-åring. Den overgangen er nok tøff for alle – også når man er eldre. Jeg bodde på 20 kvadratmeter, følte meg alene og jeg husker ennå hvor kald den første vinteren var.
Hvordan stilte foreldrene dine seg til dette?
– De var helt i protest. Jeg forstår jo nå at de syntes det var skummelt. De sa jeg ikke fikk lov, men jeg søkte likevel og kom inn. Jeg var fast bestemt på å gjøre dette – med eller uten deres velsignelse. Til slutt innså de at det var best å hjelpe meg med å finne et sted å bo. Mange mente at jeg var så modig, men jeg skjønte ikke det da. Nå i ettertid ser jeg at det var ganske tøft. Jeg klarte meg selv, hadde lite penger og gikk rundt med voldtekstalarm i -25 grader.
Nora Amalies far er næringslivstoppen Ole Henrik Nesheim, men hun har aldri sett på seg selv som ei som er født med sølvskje i munnen.
– Til det er jeg nok alt for strengt og nøkternt oppdratt, selv om vi alltid har hatt det romslig.
Hvorfor har det vært så viktig å være selvstendig?
– Jeg er selvsagt stolt av hva pappa har fått til, men jeg er ikke ham. Min identitet og mitt liv ønsker jeg å skape selv. Jeg tror mange blir overrasket over hvor irriterende nøktern og økonomisk bekymret jeg er. Som eksempel kan jeg telle på én hånd hvor ofte jeg var ute på byen som student, til tross for at jeg hele tiden har jobbet ved siden av studiene. Å fylle opp BSU-kontoen var det jeg prioriterte. Og det føltes fantastisk å kunne kjøpe sin egen lille leilighet og vite at det var jeg som betalte renter og avdrag. Jeg har også tatt et bevisst valg om å begrense materielle behov. Jeg drømmer ikke om større leilighet eller hytte på fjellet. Det høres kanskje kjedelig snusfornuftig ut, men akkurat nå tenker jeg mest på pensjonssparing.
Hva skjedde med skuespillerdrømmen?
– Jeg kom ikke inn på Teaterhøgskolen etter videregående. Det var selvsagt skuffende, men jeg er litt kynisk når det kommer til slike ting. «Jaja, da var jeg ikke flink nok nå. Da får jeg prøve noe annet». Og det ble kulturleder-studiene. Sånn tenker jeg om kunsten også. Slutter folk å kjøpe maleriene mine, så får jeg finne på noe annet.
Men det ser ikke ut som det blir nødvendig med det første. Etter bare seks måneder som kunstner har Nora Amalie hatt sin egen debututstilling i Haugesund, deltatt på Karmsundutstillingen, fått nesten 10.000 følgere på Instagram og solgt snart 100 malerier. Én av dem som har valgt å investere i et av kunstverkene hennes er humordronningen Sigrid Bonde Tusvik. Og blant følgerne til @av.noranesheim-kontoen finner man navn som Else Kåss Furuseth og Johan Golden.
– Det betyr selvsagt mye å få støtte fra tidligere kollegaer, men jeg har aldri angret på at jeg sa opp jobben. Jeg trives med å være min egen sjef, og er disiplinert nok til å klare det. Selve malingen koser jeg meg veldig med. Hører på podcaster og drikker kakao. Men det er ikke det å male som er selve jobben, det er markedsføring og salg. Den biten skjer på Instagram, og jeg har fullt fokus på at kanalen min skal vokse.
Nora Amalie har nettopp lansert sitt eget nettgalleri med nettbutikk. Gavekort til jul har hun allerede begynt å promotere.
For deg er kunst god forretning?
– Ja. Som 20-åring skrev jeg på LinkedIn at målet mitt var å tilegne meg mest mulig kunnskap om hvordan man kunne gjøre kulturlivet til en del av næringslivet. Alt jeg har gjort siden, har handlet om nettopp det.
