Han hater autoriteter, elsker folk og har angst for å ikke stille forberedt. Dessuten har livet blitt drita kjedelig etter at ungene flyttet ut. Hvem er egentlig Erik Lea?
Tekst: Alexander Urrang Hauge
Foto: Haakon Nordvik
EN MANN I SKOGEN: Det står en mann dypt inne skogen. Det er hjulspor i snøen etter to biler. Et vindkast blåser gjennom trekronene. Grantrærne stikker rett opp i vinterhimmelen og mannen kikker opp og blåser ut røyken fra en sigarett. Skriker du her, så kan ingen høre deg. Er han den lille manns forsvarer, er han djevelens advokat? Forbausende lik Twin Peaks` Leland Palmer. Helt til han begynner å snakke. Forbausende lik Per Fuggeli, helt til han begynner å le. Et slikt smil, som et rovdyr, men med saftige punchlines. Kan det være mulig å ha et uavklart forhold til en mann som forsvarsadvokat Erik Lea?
Nei.
– Jeg driter i om du er skyldig eller uskyldig. Men jeg skal gi deg et godt råd: Hvis du har drept et menneske, så er det ganske smart å erkjenne det, sier Erik Lea intenst og borer rett inn i rettsvesenet og hjerterøttene til en blind Justitia.
SES I RETTEN: Vi spoler raskt tilbake. 83 minutt tidligere. Det er en vanlig tirsdags ettermiddag i Haugesund. Det er grått, det er stille, det er snart middag og det er snart kveld. Men ikke på advokat Erik Leas kontor. På kontoret står et svært skrivebord,med tykk bordplate og buet kant. Helt på hjørnet troner et tårn med saksdokumenter. Sigarettene stumper han fortløpende i et tungt askebeger av glass. Ved siden av en myk og dyp toseter står et spesialkonstruert røykestativ som Lea fikk i gave av Siv Hallgren, som er leder for Gjennopptakelseskommisjonen. Fra de store vinduene som vender ut mot Haraldsgata kan han se ned på både gågate og de forbipasserende som både kan være venner og fremtidig klienter.
– Kom inn, kom inn, kom inn, sier Erik Lea og navigerer rundt med raske skritt, enda raskere kommentarer og høylytte latterkuler.
Erik Lea lener seg fremover i stolen. Han har munnen halvt åpen og myser med øynene. Ikke slik man myser mot påskesol eller en blendene lommelykt. Nei, han løfter både kinnbein og senker øyelokk slik at det kommer frem tre distinkte vertikale rynker i pannen og så lytter han mens en kvikk hjerne forbereder en rask respons. Denne responsen kan ikke bare forankres i jussen og norsk strafferett – nei, den henger vel så mye igjen i en forbausende og tindrende klar humanisme. Bak hans råe ytre, finnes altså et mykt menneske.
MANNEN, MYTEN OG MYKHETEN: Og mens Erik Lea tenner en rød Prince, muligens den sjette eller sjuende – vi har kommet ut av tellingen, og blåser røyken horisontalt ut i rommet, og nonchalant tilbakeviser at han kun har dobbeltspente dresser, sitter jeg med dette grunnleggende spørsmålet. Hvem er egentlig Erik Lea?
– Jeg er en hønemor, altså privat. Jeg er livredd for ungene mine og at det skal skje dem noe. At de skal bli rammet av sjukdom eller trafikkulykker eller voldtatt – det har jeg alltid vært. Jeg er en katastrofemann. Jeg er veldig engstelig.. Vi er en bitteliten familie på fire mennesker. Min far, som også var advokat, døde da han var 46 og søsteren min døde da hun var 45. Det er 13 år siden nå. Jeg har mistet halvparten. Kanskje det er derfor jeg er engstelig for alt mellom himmel og jord.
– Hva er din viktigste oppgave?
– Det jeg mener jeg kan gjøre er å passe på den som er siktet i saken. Enten sitter de i varetekt her i byen eller på Ullersmo eller på alle fandens steder, eller så er de i frihet og venter. Da kommer de ned her og kan røyke og prate og ringe. Jeg prøver også å følge dem opp etterpå, hvertfall så godt jeg kan. Det er min jobb. Jeg prøver å gi disse menneskene et ansikt utad. En ting er å vri og vrenge på jus og faktum, men det er jo mennesker dette her. Det er jo derfor jeg skjemmes på vegne av hele rettssystemet når vi har en justisminister som kan kalle mennesker for monstre. Det er så flaut. Vi er alle mennesker, på godt og vondt, sier Lea og dunker pekefingeren i bordet mens han snakker.
KUNSTEN Å SNAKKE PENT: – Vi ble jo alltid kaldt sosser, sier Lea på slepent pent haugesundsk.
Lea-familien må med god grunn kalles restene av byens borgerskap. Slike sosiolekter er på vikende front, men har fortsatt sin schwung.
– Vi snakket alltid pent hjemme. Jeg er født med gullskje i munnen. Jeg skriver ennu og efter, men jeg går ikke langs Smedesundet. Jeg har faktisk fått skryt for at jeg snakker klart og tydelig i retten, sier Lea.
Erik kunne selvsagt studert juss i Bergen, men det var Oslo som var tingen. Universitet lå fortsatt på Karl Johan. Året 1978 brytes en lang tradisjon på Blindern Studenthjem. Jenter og gutter skal bo i samme bygning.
– Vi var 125 gutter og 10 jenter. Mannfolka sto jo og så når disse damene kom.
En av dem var Vibeke. Julen 1979 flytter Vibeke inn. Hun har et friår fra tannlegestudiene.
– Jeg ser henne og tenker: henne vil jeg ha. Men hvordan sjekker du opp ei jente når det er så mange andre gutter. Det gjaldt å være tidlig ute. Så jeg banket på døren og lurte på om hun ville kjøre slalåm på Tryvann. Jo, det ville hun – vel, du har femten minutt, sa jeg.
Siden den gang har vi holdt sammen.
Den våren tar Erik motet til seg. Han har møtt Vibeke og ting går virkelig veien.
– Jeg hadde vært sammen med andre jenter, men alle droppet meg. Jeg hadde ikke hatt gleden av å gjøre det slutt med noen. Da jeg møtte Vibeke tenkte jeg, nå skal jeg trø til.
– Jeg gjorde noe som var genialt, og som jeg prøver å lære alle andre. Det er følgende: Jeg sa, jeg vil gjerne være sammen med deg. Men jeg er nødt til å stille tre betingelser. For det første: Hvis vi får en gutt skal han kalles opp etter min far, som heter Peer, med to e-er. For det andre: Jeg skal bli advokat og drive egen praksis og det blir mye jobbing. Og til slutt: vi skal bo i Haugesund – og her snakker vi om en bergenser.
ENERGIKILDEN: Men med endeløse jobbøkter. Den ene krevende saken etter den andre. Haakon Laastad, redaktøren i Laastadmagasinet, som til nå har sittet lyttende på en stol, bryter inn.
– Hvor i himmelens navn og rike får du energien fra, hvor henter du deg inn? Landsted, ferie?
– Tenk deg hvor ufattelig privilegert jeg er. Jeg spratt opp grisetidlig i dag, gikk til jobb med bikkja, sjekket straffesaken jeg skulle ha – jeg kunne den på rams, men måtte ha siste hånd på verket, før jeg dro i retten klokken ni. Bånn gass i rettsalen før jeg heiv meg i bilen, kjørte til Skeisvang Videregående skole for holde foredrag om voldtekt for russen, sammen med Torbjørn Nervik i politiet. Så feis jeg hjem, byttet dress og nå sitter jeg her med dere. For en fantastisk dag.
ALLTID BEREDT: Erik Lea er byens, ja kanskje blant landets beste forsvarsadvokater. Han har jobbet med store saker som Nokas, er bistandsadvokat i Tengs-saken og er fast forsvarer i Haugaland Tingrett. Dessuten er han en av de mest populære spaltistene i Haugesunds Avis. Ryktet sier at politimenn skjelver i uniformsbuksene når de skal vitne i saker hvor Lea er forsvarer. Det er en kjensgjerning at såkalte kjenninger av politiet – hverdagens enkle apostler – kanskje ikke får den mest dedikerte innsats fra sin advokat når han, ja – det er som regel en mann som begår lovbrudd – sitter på tiltalebenken for sjette, sjuende eller 12. gang. Men hvorfor er det ikke slik med Lea?
– Nei, nei, nei, sier Lea og vifter alternativet bort med hånda.
– Jeg er livredd for å ikke være forberedt. Jeg må kunne saken inn og ut, fremlengs og baklengs, jeg må kjenne hendelsesforløpet.
– Det mange lurer på om yrket som forsvarsadvokat er jo hvordan det føles å forsvare en som er skyldig?
– Jeg driter i om du er skyldig eller uskyldig. Jeg kan ikke snakke mot bedre vitende, men det du har fortalt meg er selvsagt underlagt taushetsplikten. Hvis du har gjort et drap, så blir du mest sannsynlig siktet og tiltalt ganske fort. Jeg hadde møtt deg i kjelleren på politikammeret og så hadde jeg sagt: Jeg skal gi deg et godt råd: Hvis du har gjort dette, hvis du har drept et menneske, så er det ganske smart å erkjenne det. Du skal jo leve videre, du skal leve med det. Du får ikke mye goodwill, men i alle fall respekt for at du tok ansvar for din galskap-handling. Så er jeg med deg gjennom hele politietterforskningen, de sitter i varetekt – gjerne et år eller to – så kommer jeg. Jeg kan ikke hoppe av, jeg kan jo ikke svikte den som sitter der.
– Det offentlige har pålagt meg som forsvarer å se til at bevisene holder. Hvis påtalemyndighetene ikke har gode nok beviser så prosederer jeg det herfra til evigheten. Det er ikke mitt ansvar som forsvarer om skyldige går fri. Forsvareren skal ikke ta stilling til skyldspørsmål.
– Hver gang jeg møter mennesker som har fått livet ødelagt av rus, tyveri, kriminalitet eller misbruk – hvorfor er det jeg som sitter på denne siden av bordet. Hvor stor forskjell er det mellom meg som advokat og klienten som er tiltalt for det ene eller andre. Jeg mener forskjellen er ubetydelig.
SAKEN FORTSETTER TIL SISTE SLUTT: Lea er født i 1956. Han fyller 62 i år. Til nå har han jobbet mye. Lørdager, søndager, kvelder, netter – når det trengs. Han elsker jobben sin.
– Hvor lenge skal du holde koken?
– Til de hiver meg ut, repliserer Lea.
– Men det er også problemet. En del advokater holder på altfor lenge. Hvis du blir litt rutlete, så burde noen sagt: nå holder det! Knut Magnus Haavik (partner i advokatpraksisen, red.anm) og jeg har en avtale. Den dagen han ser jeg begynner å rote og ikke ser det sjøl så skal jeg få beskjed om å komme meg til helvete ut. Når jeg går i retten har jeg lyst til å glimre. Jeg har ikke lyst at de skal sitte og tenke: nå er han på hell.
– Tenk hvis Marit Bjørgen deltar i OL om fire år og får en 28. Plass som beste plassering. Det nytter jo ikke – du må jo gi deg på topp. Men det er ikke så enkelt å gi seg, sier Lea og kikker i speilet.
Erik Lea er fast forsvarer i Gulating lagmannsrett og Haugaland Tingrett. Det er en åremålsstilling som blir tildelt for seks år av gangen. I 2017 fikk Lea nye seks år.
– Deretter er det stopp. Hvis jeg føler jeg er på topp, så kutter jeg da, men jeg gjør nok ikke det, innrømmer han.
MANNEN I SKOGEN: Erik Lea børster snø av buksebeina. Nå blåser han frostrøyk ut i lufta. Trærne står stille. Fortsatt ingen lyd å høre. Erik er ofte i skogen, i Byheiene – på tur med hunden. Den som beveger seg i området rundt Solvang, Rogalandsgata og Djupaskar i morgentimene kan se en mann i dress som går gatelangs med en hund. Det er Erik. Noen ganger er jakka åpen, noen ganger blafrer slipset i Nordavinden – kanskje det påskegule. Erik Leas barn er 30, 27 og 22. De er voksne nå og har flyttet ut.
– Det er ikke så lenge siden sistemann flyttet ut da?
– Nei, det føles som nå nettopp. Da ble det jævla stilt og drita kjedelig, sier Erik Lea og ler en latter som smeller i hele kontoret.
– Jeg elsker når det er leven, når det er folk i huset. Jeg og kona har det jo kjempebra, men nå sitter vi der og glor. Ser på tv og drikker og jeg røyker.
– Eldstemann er som sagt 30 – hvor er de 30 årene nå, hvor har de blitt av? Jeg fatter det ikke! Jeg husker selvsagt mye. Barnehage, ungdomsskole, gymnas, og alt det der – men det er jo bare sånn, sier Erik og knipser i røyken.
– Det eneste jeg gleder meg til nå er barnebarn. Det er jo det eneste som er igjen, sier Lea og ler igjen.
Og tenner en ny røyk.
