Fotballproff Alexander Toft Søderlund drømte aldri om å spille i eliteserien, på landslaget eller i utlandet. – Jeg var bare sykt, sykt glad i å spille fotball, sier 29-åringen fra Tysvær.
Tekst: Marit Nilsen / PYX
Den altoppslukende fotballinteressen kommer fra en av de viktigste og mest innflytelsesrike personene i livet til Alexander – nemlig pappa Geir.
– Jeg var vel rundt tre år gammel da jeg fikk være med pappa i garderoben på Stegaberg for å hilse på lagkameratene hans etter kamp. Et stort øyeblikk, minnes han.
Fotballsko og fotball var alltid med i skolesekken. Nesten viktigere enn skolebøker og matboks, men det sørget mamma Tone for at alltid var på plass. Gjerne en ekstra skive i hånden, da Alexander sjelden hadde tid til å spise – han skulle jo spille fotball både før, under og etter skolen.
– Jeg husker best de dagene jeg måtte gå med jeans og vanlige sko, for det var så sjeldent, ler han.
Hver eneste dag. Hvert ledige minutt. Fotball var det kjekkeste han visste som liten gutt, og heldigvis fikk han drahjelp fra guttene i gata som var eldre enn han selv.
– Slik har det alltid vært. Jeg har møtt motstand sterkere og visere enn meg selv, og det har nok gjort sitt til at jeg har kommet så langt som jeg har gjort.
Han beskriver seg selv som en enkel gutt, og tror neppe han kan ha vært noen særlig utfordring for foreldrene.
– Jeg var nok ikke et vanskelig barn, krevde lite. Ball og fotballsko må ha vært den største utgiftsposten til mamma og pappa, smiler han.
Besatt
Fra han var 6-16 år spilte han på Stegaberg. Pappa var trener. Alexander beskriver tiden på guttelaget som fantastisk.
– Der og da var det ingenting som kunne konkurrere med fotballen. Jeg var besatt – på en god måte, smiler han.
Men mens de andre guttene byttet fotballkort, og drømte om å bli den nye Solskjær og Beckham, hadde ”Søder” aldri store ambisjoner om å bli fotballproff. Noe ikon eller forbilde klarer han ikke å huske at han har hatt, ei heller har han lagt sin sjel i et Premier League-lag.
– Jeg har alltid likt å fyre litt, så jeg ble Liverpool-fan på trass, ler han, og avslører at han aldri har jublet noe særlig når Liverpool har scoret, eller sutret i dagevis på grunn av tap. Det skjer kun når han selv har en dårlig dag på jobben.
For fotball er jobben hans, og spiss har alltid vært posisjonen. Fra Stegaberg gikk turen til FK Haugesunds juniorlag før det ble to år med proffkontrakt for Vard. Deretter ble det et halvt år i Skjold i påvente av flytting til Italia for å spille for klubben Treviso.
Men Alexander slet med å finne seg til rette, og savnet familien. Likevel skulle han innom belgiske Namur og den islandske klubben Hafnarfjordur, før han igjen returnerte til Italia. Denne gangen for klubben Lecco.
– Familien betyr alt for meg, og heldigvis har de benyttet enhver anledning til å besøke meg, og jeg dem.
Deretter fikk han kontrakt med rødtrøyene igjen, og spilte for Vard i knappe ett år før han fikk proffkontrakt med FKH i 2011.
– Hjertet mitt vil alltid ligge hos FKH, sier han.
Drømte ikke om profflivet
Derfra tok ”Søder” turen nordover og ble Rosenborg-spiller. Han fikk også sin landslagsdebut i 2012.
Men som unggutter flest drømte han aldri om proffkontrakt – hverken hjemme eller i utlandet.
– Jeg har aldri hatt ekstreme ambisjoner eller mål om å bli fotballproff. Fotball har alltid bare vært gøy for meg, sier han beskjedent.
Men det ballet bokstavelig talt på seg, og i 2016 takket han for seg i Rosenborg og signerte en tre-årskontrakt for franske St. Étienne.
Han fikk en forrykende start i den grønne trøya, og scoret i hjemmedebuten mot erkerivalen Lyon. Til stormende jubel fra 20.000 fans på langsiden.
– Du mister det helt når du scorer i slike kamper. Alt bare forsvinner fra hodet, og man vet ikke hva man gjør. Så kommer gleden. Den ubeskrivelige gleden, forteller han.
Men så har det buttet litt imot. Alexander har vært mye skadet, og målene fra spissen har uteblitt.
– Jeg tenker ikke så mye på det lenger. Man må bare reise seg igjen, sier han.
Han har to år igjen av kontrakten med St. Étienne, men legger ikke skjul på at han er åpen for forandringer. Gjerne allerede i løpet av sommeren. Han har lyst til å prøve noe nytt, og kaster både USA, Japan og Kina fram som mulige alternativ.
– Jeg har kanskje fem år igjen av karrieren før jeg er ferdig. Grunnen til at jeg drømmer om Kina er muligheten til å bo i en skikkelig storby og være med på noe helt annet.
Dagene i Frankrike har ikke vært helt slik han drømte om. Og med seriøsiteten har han mistet litt av gnisten han hadde som ung spiller i Stegaberg, Vard og FKH.
– Av og til kan jeg klage til kompisene mine og spørre dem om det egentlig er verdt det, å være så lenge borte fra familie og venner som det jeg er, men jeg får jo selvsagt til svar at jeg har verdens beste jobb og burde være sjeleglad. ”Vi er her uansett”, får jeg alltid høre, og det setter jeg umåtelig stor pris på.
For kompisgjengen betyr utrolig mye for tysværbuen. Daglig chatter gjengen på tolv sammen, noe som gjør at Alexander ikke føler at han går glipp av alt hjemme mens han er borte.
– Vi er ekstremt flinke til å bruke tid på hverandre, og de sørger alltid for å finne på ting sammen med meg når jeg kommer hjem.
Utfordret av dama
Men nå er det en annen som stjeler mesteparten av oppmerksomheten til utenlandsproffen. Nemlig sønnen Noah som han har sammen med kjæresten Camilla Olsen Vesterbekkmo fra Mosjøen. Til tross for et tett kampprogram ville tilfeldighetene ha det til at Alexander fikk innpass på fødestuen da sønnen kom til verden – dog på bekostning av en ny skade.
– Det var hell i uhellet for å si det sånn. Jeg ble skadet, og visste at jeg ville være ute i en måneds tid. Med tre uker igjen til termin, spurte jeg om å få reise til Norge på rehab og trene sammen med Rosenborg i et forsøk på å få med meg fødselen, forteller han.
”Søder” fikk grønt lys. Og tre dager etter at han kom hjem, ble sønnen født.
– Vi fikk to-tre uker sammen i Trondheim, bare oss tre. Helt fantastisk, sier han mens han stolt viser fram bilder av sønnen på telefonen.
Men for at to skal bli tre, må man først være to. Og det var ikke bare-bare for Søder å få Camilla på kroken. De møttes i Trondheim, og snakket en del sammen, men da Camilla fikk høre at han var fotballspiller, mistet hun interessen.
– Hun trodde jeg var en skikkelig snobb, ler han.
Og kjæresten er brutalt enig.
– Det var første tanke, ja! Han maste om date både to og tre ganger, men jeg var ikke interessert. Til slutt ga jeg han en utfordring og hvis han tok den, ja, da skulle jeg heller bli med ut, smiler hun.
”Er du galen i halen, bring it!” skal Alexander svart småtøft tilbake.
Og utfordringen var å skrive Camillas instagram-navn på magen, ”CAVEOL”, og vise det til kamerat dersom han scoret i påfølgende kamp.
– En artig liten kode da vettu! Dessverre ble det ikke mål eller visning av mage og navn, men jeg kunne jo ikke trekke meg fra daten da, ler hun.
– Fantastisk pappa
Siden har de vært sammen. Og attpåtil blitt en familie på tre.
– Han er helt fantastisk som pappa. Den typen som vil forstå sønnen sin, ikke bare gi han fra seg til moren når han gråter. Her er det kamp om å gi flasken, sier Camilla stolt.
Og at lille Noah får kos og kyss i massevis fra sin berømte pappa er det ingen tvil om.
– Jeg får ikke like mange kyss om dagen for å si det sånn!
Den lille familien bor hjemme hos Alexanders foreldre i Førre i en god uke til. Camilla skryter av gjestfriheten til svigerfamilien, og at de er flinke til å hjelpe til.
– Det ble en litt annerledes ferie i år, men vi nyter dette i fulle åndedrag. Vi er virkelig heldige, sier hun.
Noah har nå blitt to måneder gammel, og Alexander er ikke i tvil om at papparollen har endret han.
– Fotball betyr ikke alt lenger, verken de kampene jeg spiller selv eller de jeg ser på TV, men klart: det er jobben min, og jeg skal prestere som best jeg kan – alltid.
Men at fotball var kjekkere da han var ung, lovende og spilte for Stegaberg legger han ikke skjul på.
– Alt er så seriøst nå, sier han, uten å ta for gitt at han faktisk har drømmejobben som noen og enhver ville byttet mot han om de kunne.
Han forteller om mye stress og konsekvenstenkning før hver eneste kamp for en tid tilbake.
– Det er kanskje irriterende å høre for noen, men fotball var kjekkere før, ler han.
Med tiden har konsekvenstenkningen gitt seg, og han har funnet tilbake til gleden ved fotballen. Men han tror tror mange aldri blir proff som følge av at de er redd for å mislykkes.
– Jeg har ingen anelse om hvem jeg hadde vært om det ikke hadde vært for fotballen.
At faren var treneren hans helt fram til han var 16 år humrer han litt av i dag.
– Pappa har betydd alt for karrieren min og har hjulpet meg utrolig mye. Det finnes nok trenere i dag som kan mer enn han kunne da, men jeg føler meg veldig heldig som hadde han som trener så lenge, sier han stolt.
Foruten fotballen har Alexander investert penger i treningssenteret Trimeriet. Han har stor tro på det, og mener det ligger et potensiale der som ikke har kommet skikkelig ut enda.
– Det er noe som interesserer meg, og jeg har økonomisk mulighet til å bidra. I tillegg er helse veldig viktig for meg, og dersom jeg være med å hjelpe andre i bedre form, vel, da er det et mål for meg, sier han.
At det blir retur til Haugesund eller Tysvær en dag, er like sikkert som banken. Paret kikker allerede etter mulige tomter, gjerne med kort avstand til familie og venner.
– Kommer du til å avslutte karrieren i FKH?
– Jeg har jo alltid sagt det, men jeg kan ikke bare gå til FKH fordi jeg skal flytte hjem. Det må være kjekt også, og jeg må være god nok.
Han tviler på at han blir trener for A-laget til FKH, men lar døren stå på gløtt for en mulig agentjobb.
– Jeg tror mer på at jeg kunne jobbet med unge spillere og videreutvikling enn en trenerjobb, sier han.
