Tekst: Alexander Urrang Hauge
Foto: Haakon Nordvik
Regi: Haakon Laastad
Det var en av disse dagene som skulle overraske. Men hvem vet hvor og når en overraskelse dukker opp? Og hvem vet hvor skidagen ender når tåke og lavt skydekke henger som kald havregrøt over fjellbjørk, furu og skispor.
Fredagen før palmesøndag, i et slags skjæringspunkt mellom minner om evig påskeferie og klassisk alpereise. Like smakfulle som et marsipanegg fra Anthon Berg, like stilfult som da George Lazenby inntok Alpene som James Bond i 1969.
Et eller annet sted ut av byen kjøres det fra jobbekymringer. Utenfor bilvinduene suses det gjennom vakkert og mollstemt landskap som lett kan assosieres til introscenen i The Shining. Men selv om Kubrick henfalt til moll foregår enhver kjøretur til fjellet best i dur. Det er noe med denne tryggheten og komforten som utgjør Volvos egen påskegaranti.
Kanskje er påskens biltur selve renselsen som gjør at kropp og sinn gjør seg klar for en frakoblet uke. I en tunnel forsvinner persiennerynkene i pannen og når hårnålssvinger fører opp i høyden snikes det inn atonal plystring av Adam Dalglieshs kjenningsmelodi akkompagnert av presise one-linere fra alle hold. Humor og velment spydighet inkludert.
Hva skjer med oss mennesker når vi drar til fjells?
Javisst finnes det åpenbare svar: Overstadig beruselse på fjelluft og fysisk aktivitet er en kjent resept som kurerer det meste. Men det må være noe mer, noe dypere.
Påskens eget White Album har også et hidden track, et spor som det er lett å glemme, men som sitter som et kjærlig sleivspark i mellomgulvet. Det er erkjennelsen av at nok en vinter er ferdig og skal føres inn, helst med skjønnskrift, etter en upresis kladd som deretter leveres inn til retting i sin egen bevissthet.
Forhåpentligvis knotes det i historien ned en “M” for “meget godt” med nostalgiens rødblyant.Påsken er så fin og så lang at i det man skimter Skjærtorsdag et sted der fremme, oppleves en bråvåkningen som formidler at selv en påskeferie heller ikke varer evig. Også voksne menn – og kvinner – gruer seg til påskens slutt.
For alle vet at skisesongen ikke bare avsluttes med et nådeløst nakkeskudd etter første påskedag, men også lever vilt og vakkert videre inn i såvel analoge-, som digitale minnealbum.
Og det er kanskje nettopp derfor vi mennesker gjør det samme om og om igjen. Som tilværelsens egen LP, en plate vi aldri går lei, en platestift som søker etter kjente riller, de gamle sangene, de gamle minnene og denne umiskjennelige følelsen av alt som har formet oss.
Ikke bare gode minner om seige skiturer og lukten av solkrem som blander seg med svette og god gli, men også denne tankeflukten. Alle som har passert tregrensen i behagelig diagonalgang vet at det skjer noen mer der. Det er kanskje ikke så rart at det er lett å tenke stort når vidder og fjell brer seg utover og man signerer dagene med skispor. Det er disse sporene vi drømmer tilbake til. Det øyeblikket hvor du stiller skiparet, enten det er stilrene franske Rossignol eller folkekjære Åsnes, mot hytteveggen.
Men de aller beste bildene kan selv ikke den beste fotograf fange. De svir seg svalt inn på både netthinne og i hjernebark som skjøre og etterhvert falmende historier som engang var. Det ufullstendige blir helhet, og det vakre blir perfekt.
Kanskje er nettopp dette menneskets ess – vi pusser minnene våre blanke og fine, og gjenforteller dem nettopp slik.
Og mens vi leter etter dette skisporet som snør igjen har kvelden omfavnet hytta. Det vinterblå lyset kryper inn til veggene. Inne hersker det lune lyset som med mysende blikk rettferdiggjør om det var yatzy eller liten straight det siste kastet ble. Det hele er blir tonesatt av Louis Armstrongs melankolsk «We Have All the Time in The World», fra filmen «In her Majestys Secret Service”.
Kritiske røster kan kanskje påpeke en viss avstand fra Ian Flemmings snarrådige spionunivers med norsk fjellheim. Men når påskeaften er et faktum, skidagen sitter som en kjærlig neve spiker i sete- og lårmuskulatur og gjestene trekker i finstasen, går gnistrende norske fjell Alpene en god gang.
Kan det kanskje forklares med en avstandsforelskelse til Kjersti Holmens standhaftige karakter i Rød snø, eller fascinasjonen av Hercule Poirot og hans dønn lojale Captain Hastings. Midt opp i dette trivielle tankespinnet er det lett å glemme at vi har begynt å forme et nytt soundtrack for den neste generasjon. Men hva gir vi, hva etterlater vi dem som skal videreføre og foredle det vi starter med?
For vi vet at svaret og sporet finnes der ute i et landskap av snø, bjørk, og opplevelser i skisporet. Kanskje et sted mellom Hatting sine og hjemmelaget fyrstekake servert på et figgjo fat, mellom nistemat i knitrende matpapir og en plogsving som sitter.
Et eller annet sted forbi tregrensen har disse opplevelsene snødd ned og vi graver dem opp hvert år, og puster lettet ut når vi innser at de er noenlunde intakte.
Klær er lånt fra Pie.
