Aaron Gem droppet ut av skolen, dopet seg flere ganger i uka og befant seg langt ute på skråplanet i Newcastle. Like før sin 25-årsdag sa han opp jobb, leilighet og flyttet til Haugesund. Ti år etter er han sin egen sjef, og har aldri hatt behov for å se seg tilbake.
Tekst: Marit Nilsen
Foto: Haakon Nordvik
Idé og regi: Haakon Laastad
Bil: Volvo XC40 Recharge
– I’m in a good place here. This is home, sier han mens han retter på strikkelua, og lar fingrene glid gjennom det ravnsvarte håret.
Han går for sitt tiende år i Haugesund, Aaron. Sildabyen, som knapt teller en tiendedel av innbyggertallet til fødebyen Newcastle, har blitt hans hjemby.
35-åringen vokste opp som enebarn i nordøstlige England i byen som er viden kjent for fotball og kullvirksomhet. Han visste lite og ingenting om Haugalandet bortsett fra at faren var derfra.
Første møtet skjedde da han var rundt ti år gammel. Da skulle Aaron tilbringe nærmere seks uker sammen med faren i London midt i sommerferien.
– Seks uker ble til to. Jeg tror han gikk litt lei, og skippet meg tilbake til min mor i påvente av at jeg skulle bli mer moden, forteller han mens han undrer seg over nøyaktig hvor moden han kunne være som tiåring.
Det går over et halvt tiår før han møter faren igjen. Aaron har fylt 16 år og får endelig lov til å reise «over» for å besøke sitt opphav. Det var da alt endret seg.
«Ikke han. Ikke han. Please ikke la det være han, ikke… Han! Det må være han!»
Ordene tilhører den da rundt ti år gamle Geir Kåre Nyland som spent venter sammen med sin storesøster Zekiye og lillebror Kristoffer på flyplassen. De skal møte sin ukjente storebror for aller første gang. Det er bare en liten detalj som er «glemt»: Aaron vet ikke at han skal treffe sine søsken.
– Jeg så frem til en helg med min far som jeg ikke hadde sett på mange år. Blikket mitt møtte hans, samtidig som jeg stusset litt over trioen som stod sammen med han.
«Si hei til dine brødre og søster!», skal faren ha sagt da Aaron stod foran dem.
– Det var mye å ta innover seg. Jeg tror han nevnte en gang at jeg hadde halvsøsken, men jeg ble aldri vist noen bilder, eller gitt noen navn. Ingenting. Plutselig stod tre av dem der, minnes Aaron.
Han husker ikke så mye mer enn at han kom godt overens med både Zekiye og Geir Kåre, men at det var litt mer utfordrende med Kristoffer som ikke snakket engelsk. Som om det ikke var nok: hjemme hos faren og kjæresten hans ventet en liten lillesøster på knapt ett år. Aaron gikk dermed fra en rolig tilværelse som enebarn til å bli storebror til fire.
Droppet ut
I oppveksten var det nemlig bare Aaron og moren. Han manglet aldri noe. Moren hadde tre ulike jobber, og sørget for at de kunne kjøpe det de trengte. Faren var kun en han hadde sporadisk kontakt med gjennom MSN og noen få telefonsamtaler. Faktisk het han Gem, og ikke Aaron, da han først fikk sitt navn.
– Min mor endret det for å hevne seg på min far som ikke var så mye til stede. Da ble det «Aaron Gem» ettersom «Aaron» var hennes førstevalg. Hun hadde vel litt å bevise da, forteller han.
«Gem», «Aaron», «Aaron Gem» – endringen hadde liten påvirkning på miljøet og oppveksten i Newcastle som han beskriver som kald, grå og lite barnevennlig.
– Newcastle is nothing before you turn 18, slår han fast med sin gjenkjennelige geordie-aksent.
I midten av tenårene var han skolelei, og lite interessert i å gjøre en innsats. Ikke rebell av noe slag, men prøver og eksamener ble besvart med navnet og ingenting mer.
– Innen dere er ferdig med å studere, er jeg sjef et eller annet sted, sa han hovent til klassekameratene før han stakk fra nok en eksamen.
– Vi vet jo alle at det stort sett ikke skjer på den måten, og at det var langt fra sannheten for meg og mitt liv de kommende årene, forteller Aaron mens han rister på hodet av den 15 år yngre utgaven av seg selv.
Som liten ønsket han seg en yamaha-gitar til jul, noe hans mor selvsagt sørget for at han fikk. Bestevennens onkel var rå på gitar, og ble en stor inspirasjon for ham. Som «alle andre» forteller Aaron at han startet med Nirvana-låter og utforsket det musikkuniverset hadde å by på. Han var dedikert og spilte mye.
– Foruten Nirvana, ble det en rask tur innom Metallicas univers uten at det fengte noe mer. KoRn og Slipknot var store på 2000-tallet, i tillegg til en del riff fra Guns N’Roses og The Doors, forteller Aaron, før han skynder seg å legge til Biggie og Ramones før han er tilfreds.
Flere trodde han hadde gjort det stort da han kom inn på college med kunst og design som hovedfag. Dessverre kom han raskt i klammeri med lærerne.
– Det startet vel da de skulle gi karakter på tegningene våre. Jeg så på det som mitt uttrykk og min teknikk, og jeg mente det ble feil å vurdere rett og galt i måten jeg hadde løst oppgaven. I tillegg mente jeg at kunstner er noe du er, og ikke noe du blir. Jeg var kanskje litt direkte i replikken. Det har jeg alltid vært, slår han fast.
Aaron holdt ut i ett år før han sluttet og heller startet på musikk- og scenefag. Opprinnelig var det et treårig løp, men han droppet ut etter kort tid og satset stort med sitt nyoppstartede band.
«Speed things up a bit»
Derfra var veien kort til å bli med en barndomskompis sitt band. Faktisk gjorde de det såpass bra, at de dro på turnè i både Tyskland, Italia og Frankrike i løpet av en toårsperiode. Eneste utfordringen var at Aaron hatet musikken de spilte
– En blanding av elektronika-pop-punk med en twist av Blink 182, forklarer han.
Han kunne ta et grep, gå i baren og drikke en øl, for så å ta et nytt grep. Ensformig, og lite utfordrende, men det betalte til livets opphold.
– Jeg var egentlig bare i bandet fordi jeg fikk betalt. Kompisen min ble kjapt «Mr. Big Shot», og skulle ta alle avgjørelser. Vi var nok litt for like, og vi kom ikke alltid overens, forteller Aaron som derfra gikk over til tyngre saker i livet.
Uansett hvor de reiste, fant han alltid «de rette personene» slik at han fikk tak i det mest nødvendige – dop. Alt som kunne gi han et kick, «speed things up a bit», gikk ned.
– Jeg har ingen andre enn meg selv å klandre for de valgene jeg tok. Jeg valgte den veien selv, men de valgene en gjør i livet er også noe av det som gjør deg til den du er, forteller han.
Etter to år solgte han utstyret sitt og reiste hjem. Der stod utfordringene i kø. Han snakket lite og ingenting med moren, og dop var blitt en stor del av hverdagen hans. Det ble ikke bedre med venner som «Phil the Pill» og andre tunge brukere som ventet hjemme i Newcastle.
For en unggutt i starten av 20-årene passet det dårlig at moren hadde gitt rommet hans til den yngre stestøsteren, og satt tingene hans på loftet. Aaron følte seg glemt og tilsidesatt.
– Alt handlet om henne, ingenting om meg. Jeg var en skikkelig drittsekk, fikk moren min til å føle seg dritt. Dessverre var ingen av oss var voksne nok til å si unnskyld, forteller han.
I løpet av den tiden røykte han også hasj i en kort periode – men kun på trass fordi han visste hva moren mente om det. At han proklamerte at det burde legaliseres overfor sin stefar i politiet, falt heller ikke i god jord.
– Min mor og jeg endte opp nok en stor krangel. Jeg trykket på alle knapper, og det endte med at vi ikke snakket sammen på godt og vel to år til sammen, forteller han.
Skrapt opp fra gaten
I denne tiden gikk Aaron «all in» med dop. I stedet for alkohol ble det kokain og andre typer rusmidler.
– Men jeg rørte aldri heroin eller stoffer som sakker deg ned. Aldri nåler, bedyrer 35-åringen.
Tre-fire dager i uken gikk med til å sitte med vennene «D», «Phil The Pill» og Ben. Han husker spesielt et speilfat med hexagon-form som de brukte å ha på bordet.
– Det hadde seks kanter, og vi la ulike typer dop i hvert hjørne. Deretter knuste vi det, og hadde en «hell of a cocktail», forteller han uten å blunke.
Dette gjentok seg uke etter uke. Torsdag, fredag, lørdag. Dosene ble større, rusen ble lengre. Ben var den eneste i gjengen som ikke drakk, røykte eller tok noen form for dop.
– Ben var den som skrapte meg opp fra gata de gangene det gikk for langt. Han var alltid edru, og jeg forstår ikke hvorfor han orket å henge sammen med oss.
En dag da gjengen satt sammen og tok sine vante «striper», kom en av dealerne på døren. Han måtte gjemme bort litt «stæsj» ettersom politiet hadde dem i søkelyset.
– Vi kunne ta alt vi ville, til halv pris til og med, men synet av all dopet i den gigantiske boksen fikk meg til å innse at nok var nok. På sekundet var jeg ferdig med det livet, forteller Aaron som bedyrer at han aldri har sett på seg selv som avhengig og at han visste han var sterk nok til å si fra da nok var nok.
Faktisk var han sammen med gjengen i tre-fire helger til, uten å ta noe som helst.
– Jeg har ikke savnet det. Ikke èn eneste gang, slår han fast.
Lærling
Samtidig som han bestemte seg for å slutte med dop, kjente han dragningen mot Norge, Haugalandet og familien han ikke hadde hatt så mye kontakt med. På denne tiden hadde han vært nykter i tre år, fått seg en grei jobb i posten og levde et ok liv. Likevel klarte han ikke å glemme tanken om å flytte til Norge. Kunne han gjøre det? Utfordringen var at han måtte ha en jobb å gå til.
Han tegnet mye på denne tiden. På gitarer, t-skjorter, overalt. Å bli tatovør hadde aldri vært en drøm i Newcastle der det fantes over 20 tatoveringssteder. Men i Haugesund, der var det bare tre.
Han snakket med familien i Norge, og ble enig om å sende forespørsler om jobb til de tre studioene som var å oppdrive. Han tok bilder av tegningene sine, og spurte om å få bli lærling.
Det ble skryt for arbeid og skisser, men det var ingen som ville gi han jobb på sparket – bortsett fra ett sted. Aaron var velkommen for en prat neste gang han var i byen. Ettersom han skulle i konfirmasjon til lillesøsteren Lisa kort tid etter, avtalte de tid til å bli litt bedre kjent.
– Vi snakket lenge. Plutselig får jeg høre: «Vil du bli min lærling?». Jeg var solgt i samme sekund, sier Aaron.
Ivrig reiste han hjem til Newcastle. Tenkte over «the life changing upportonity», og ble raskt enig med daværende arbeidsgiver om å jobbe ut måneden. Leiligheten ble sagt opp, bilen solgt og livet pakket ned i det han kunne bære med seg.
– Mamma var helt for at jeg skulle flytte, hun har alltid heiet på meg og visste at jeg ønsket dette, sier han.
De første månedene bodde han hos søsteren Zekiye, før han etter hvert fikk seg en leilighet på Torvastad, nord på Karmøy. Og med det var Aaron lærling de to neste årene.
I løpet av det første året fikk han ikke ta i utstyret, kun gjøre små ærend. Han levde gjerne på 500 kroner i måneden, og følte det tok lang tid før han fikk gjøre skikkelige ting. Men noe må likevel ha fungert, for han ble værende i tatoveringsstudioet i fire år.
Høyest «ranking» i Haugesund
Så kom kompis og innehaver av «RootDown», Johan Nielsen, på banen. Han ville leie ut stedet, og mente Aaron burde starte opp på egenhånd. Geordie-gutten var skeptisk. Livredd for å satse alt en gang til.
– Johan gikk demonstrativt gjennom tallene med meg, og viste at det var mulig å gjøre min egen greie, forteller Aaron.
Drømmen om å åpne sin egen «RootDown» ble sådd, og januar 2016 åpnet han dørene i Strandgata 116. Det ble to harde, første år sammen med Ellinor Fosen, som leier plass hos han.
– Vi gjorde alt for å komme i pluss – døgnet hadde ikke nok timer. Men se på oss nå; googler du «tatovering Haugesund» er vi det høyest rankede stedet i byen. Det er jeg meget stolt over, smiler han.
Og «RootDown» er langt fra som alle andre tatoveringssteder. Det første som møter deg er gyllenbrune teakhyller og cognacfargede skinnsofaer fra en annen tid. Mellom bokfylte hyller spirer stiklinger og grønne planter i en herlig, liten oase. En dødningskalle og to er det eneste som kan minne om et tatoveringsstudio dersom man ser bort fra utstyret midt i rommet. Ikke en gang musikken er skrikende death metal slik det stereotypisk gjerne er.
– Langt fra tilfeldig, forteller Aaron som sammen med Ellinor sørger for at alle kundene føler seg ivaretatt.
– De har nok ubehag mens de sitter her. Da må alt annet være på topp. Det er vår filosofi, understreker han.
Veggene er fylt med kunst laget av dem selv, Martin Mentzoni og Susann Mann.
– Vi kjører lokalt når vi kan, sier Aaron stolt mens han viser fram studioet som også setter piercing på kunder som ønsker det.
Det er det kjæresten gjennom fem år, Vår Øvsthus Jepsen, som har ansvaret for. Hun beskriver Aaron som en omtenksom, inkluderende, selvstendig, målrettet og dønn ærlig.
– Man vet alltid hvor man har han, og det er veldig forfriskende, smiler hun.
Et halvt år før Norge stengte ned som følge av koronapandemien, ble de foreldre til ei lita jente som de har gitt navnet Rose. Vår forteller om en pappa som er fantastisk med sin lille pike, samtidig som han er hundre prosent seg selv.
– En kjærlig og tilstedeværende far, men også et arbeidsjern som alltid sørger for å følge opp alt og alle. Heldigvis klarer han også å finne tid til seg selv og gjøre de tingene han liker aller best, forteller hun.
– Når er han i sitt ess?
– På en kafé en lørdags formiddag med et godt håndbrygg og et fint knippe venner rundt seg, smiler hun.
Vektløfteren
At Aaron er blitt en familiefar kan man også spore i bilveien. Han er driftssikker i sin Volvo V40 allerede, men gløtter stadig mot en helelektrisk XC40.
– For meg er Volvo den sikreste og mest pålitelige familiebilen man kan kjøre. Du vet, Kurt Cobain, sverget til sin grå 1986 Volvo 240, grunnet sikkerhet, og mente alt annet ville vært fullstendig uansvarlig. Jeg ønsker kun det beste for familien min, og ser derfor fram til å oppgradere til en XC40 eller XC60 en gang – både fordi vi kommer til å trenge mer plass i tiden som kommer, men også det faktum at den er helelektrisk og bedre for miljøet, sier han.
Også i studioet har de miljøperspektiv. Alle produkter er veganske, og de har redusert plastmengden med over 80 prosent. I tillegg til å lykkes på jobb, med familie og venner, er det en ting Aaron må prioritere: trening.
– Det jeg ikke får utløp for i mitt kreative yrke, tar jeg igjen i Tysvær vektløfterklubb, forteller han.
Livet til 35 år gamle Aaron Gem står i sterk kontrast det han levde for 15 år siden. Ingen alkohol eller ingen rusmidler. Fast jobb, god inntjening. Han trener og har store ambisjoner.
Selv om han tidlig følte på å være et konkurransemenneske, manglet ambisjonene som til de graderer på plass i dag. Faktisk har han flere ganger trent aktivt mot målet om å delta i olympisk vektløfting.
– Dessverre har jeg gang på gang måttet innse at jeg ikke har tiden som trengs for å komme langt nok i sporten, sier han.
Ettersom han ikke fant nok tid før han ble pappa, er det nå langt fra tid nok etter at han fikk sin førstefødte. To år gamle Rose har gjort sitt til at han prioriterer familien foran trening, og har nedskalert vektløfting og annen trening fra seks til tre ganger i uka.
– Jeg konkurrerer fortsatt, men jeg gjør det når det passer meg og min timeplan, sier han, mens han sjekker den kommende uka for «RootDown» i studioet. Han nikker høflig mot kunden som blir tatovert av Ellinor, og viser fram de mange ulike kunstverkene som de har nålet fram de siste årene. Aaron har store planer, men han er ikke så glad i å si det høyt. Han vil ikke se for langt frem, heller leve i nuet.
– Det jeg kan love, er flere gjestetatovører. Dyktige folk fra fjern og nær som vil komme til vår shappe for å gjøre kunsten sin. I tillegg håper jeg å kunne utvide med en lærling, og kanskje også på sikt en fulltidstatoveringsartist. Det er spennende tider, smiler han.
En ting er sikkert. Flyttingen til Haugalandet har gjort han godt. Han elsker familien sin, lever og ånder for trening og venner, og han digger jobben sin.
– Jeg er takknemlig for alle kundene som kommer til meg, og som lar meg gjøre det jeg elsker. Jeg er på riktig hylle nå, og er glad for at livet har tatt meg hit, smiler han.
