Nordisk mester, 3 x norgesmester og mål om OL i 2020. Sandvolleyballspiller Ingrid Lunde lever, ånder og ofrer alt for sporten.
Tekst: Marit Nilsen, PYX
Foto: Haakon Nordvik
Året var 1991, og kalenderen viste en mørk og kald 1. november. I Ølensvåg gikk tobarnsmor Sølvi Anne Lunde dagventende med tvillinger. Lite visste hun at hun huset to meget aktive barn som siden skulle konkurrere om det aller meste i livet. Og det var jenta som banet seg vei først.
– Heile fire minuttar før Odd-Tørres faktisk, sier Ingrid fornøyd, på utpreget ølensdialekt.
Gjennom hele oppveksten har den profesjonelle sandvolleyballspilleren konkurrert mot sin tvillingbror og to eldre søsken, og har skapt seg et navn langt utenfor bygda i Ølensvåg.
Hun har rukket å bli både norgesmester og nordisk mester, hun har vunnet cupfinale og har høstet meget gode plasseringer i EM og andre store mesterskap. En lokal utøver i full blomst med andre ord.
Hver eneste uke legger hun inn 25-30 timer med trening.
– Det tar mye tid, men jeg har verdens mest forståelsesfulle venner, familie og kjæreste som støtter meg fullt ut.
Og det blir ikke mindre med tiden som kommer. Nå har Ingrid rettet fokuset mot OL i Tokyo i 2020 sammen med makker Oda Johanne Ulveseth.
– Skal du bli best, må du gi alt. Livet mitt planlegges etter trening, konkurranser og mesterskap. Og jeg elsker det. Den dagen jeg kjenner et snev av ork, må jeg finne meg noe annet å gjøre. Dette er ikke noe du gjør halvveis, sier hun fokusert.
Og det er langt ifra store sponsoravtaler og fete konkurransepremier som gjør at hun sitter sene kvelder og booker de billigste fly- og hotellbillettene i forkant av treningsleirer og mesterskap. Og dersom hun kan spare ekstra på å reise kun med håndbagasje, ja da gjør hun det også.
– Det er ingen lukrativ idrett, men jeg får i det minste gjøre det jeg liker aller best og attpåtil kalle det jobben min.
Konkurranseinstinkt av stål
Liten som stor har hun alltid likt å være i aktivitet. Turer i skog og mark med sine foreldre og tre søsken var en selvfølge i barndommen. Gym var favorittfaget på skolen, og fotball, håndball, ski og løping sto på lista som favorittaktiviteter.
Når en kombinerer idrettsglede og en konkurransevilje av stål kan en enkelt forstå at Ingrid gjorde seg gjeldende i all idrett. Hennes første møte med volleyball var gjennom Ølen IL, men det var på Framnes internatskole i Bergen at hun skulle dyrke sporten ytterlige med fokus på breddeidrett i volleyball.
– Helt siden jeg så elever flytte inn på Lundeneset hjemme i Ølensvåg, drømte jeg om å gå på internatskole, og da var idrett på Framnes et godt alternativ, ler hun.
Ingrid flyttet derfor hjemmefra allerede som 15-åring, og har ikke bodd på pikerommet siden. På internatskolen kastet hun seg med på det lokale volleyballaget.
– Kombinasjonen med at jeg var ganske god på overarm-serv og at de var manko på folk førte meg rett inn på laget.
Siden har sporten vært en stor del av Ingrid. Og det levnet liten tvil om hva hun skulle foreta seg etterpå.
Fra internatskole søkte hun seg videre til folkehøgskole i Førde med volleyball som hovedlinje. Og med det fikk hun god tilgang på både treningssal, lærere og venner med de samme interessene. Hun spilte på juniornivå, rykket opp til eliteserien med laget Førde, og kom til cupfinale og norgesmesterskap før Oslo og idrettshøgskolen sto for tur. Der spilte hun for Oslo Volley, og hun har nå deltatt i sitt sjuende Norgesmesterskap, med tre gull og fire sølv.
Ingrid ble dessuten kåret til lagets mest verdifulle spiller i fjor.
En bachelor som faglærer i idrett ble fullført med glans, og interessen for sandvolleyball tok henne med storm.
– Hvorfor sandvolleyball, og ikke vanlig volleyball?
Ingrid smiler lurt.
– I sandvolleyball er man kun to stykker på banen. Ingen kan ta din plass, og du kan en ikke bli byttet ut. Det er gode regler for en som elsker å spille, og som ikke vil sitte på sidelinjen, humrer hun.
Ikke en gang treneren har noe å si når kampen er i gang.
– Vi har trener, men det er ikke lov å coache underveis.
Dersom Ingrid eller Oda blir skadet, må de trekke seg fra kamp.
– Men det er svært sjeldent vi ikke kan stille, da må det isåfall være en heftig skade.
Hun har stort sett holdt seg skadefri ved å trene mye styrke, men slitasje på skulder har hun måttet tåle.
– Du kan ikke kalle deg sandvolleyballspiller dersom du ikke har hatt et par skader, spøker hun.
Mottok trusler
Ramme alvor ble det under EM Latvia for et halvt år siden. Da mottok Ingrid en privat melding på Facebook med følgende tekst:
«Din jævla hore. Jeg vet at du fikset kampen. Jeg skal brekke beina dine.»
Avsenderen var ukjent. Norges volleyballforbund tror truslene kom fra noen som hadde gamblet på resultatet – en kamp Ingrid og Oda vant 2-1.
Ingrid minnes hendelsen som svært spesiell.
– Jeg fikk sjokk da personen kalte meg ”fucking bitch”, og påsto at jeg hadde solgt kampen til bookmakere – samtidig som han skulle brekke beina mine.
Sammen med teamet kom hun fram til at det var en tom trussel, og var aldri på noe tidspunkt redd, men opplevde det hele som svært ubehagelig.
– Man ønsker å spre idrettsglede, ikke sitte igjen med en uggen følelse, sier hun.
Heldigvis har det blitt med den ene negative meldingen i karrieren. Men sporten består av en hel del psykologiske utfordringer – på banen.
– ”Mindgamet” er en stor del av spillet. Psyken blir testet konstant.
Hun snakker om det mentale spillet. Et spill som går på selvtilliten løs, hvor de ”plukker motstanderen fra hverandre”, og stresser dem nok til at de gjør feil og ikke klarer å lage poeng.
– Noen ganger kan en plukke alt fra en person. Det kan være tøft. Spesielt hvis det skjer med en selv, men da må en bare stå i det, og prøve som best en kan å komme seg ut av det.
«Volleyballherre»
Det beste Ingrid vet er å havne i flytsonen. En boble hvor hun glemmer tid og sted, og hele verden dreier seg om sandvolleyball. Svært ofte er det slik, og den eneste hun deler det med er makker Oda Johanne Ulveseth.
– Det er uhyre viktig å finne en du jobber godt sammen med, men det er desto viktigere å fungere utenfor banen.
En makker skal utfylle partneren, men den skal også være den personen du reiser, bor, spiser og venter sammen med.
– Til tider er jeg mer sammen med Oda enn kjæresten, heldigvis har vi god kjemi.
De trener ute som inne, på hardt underlag og mykt. Forholdene varierer veldig fra konkurranse til konkurranse.
– Man må være i miljøet for å prestere best mulig. Derfor reiser vi gjerne ned flere dager i forveien når det lar seg gjøre, for å være best mulig forberedt på vær, vind og underlag de ulike stedene.
Og det beste med å være profesjonell sandvolleyballspiller er nettopp all reisingen – på godt og vondt.
– Jeg elsker å få oppleve nye steder. Rare, forskjellige og fantastiske steder som jeg ellers bare kunne drømt om. Men prisen betaler jeg selvsagt overfor mine nærmeste. Takk og lov for Facebook og gratis roaming i Europa. Det gir meg muligheten til å være tilstede på en helt annen måte.
Så langt har hun vært bortreist seks av årets tolv første uker. Denne uken tilbringer hun i Spania på treningsleir. Kjæresten, som denne gangen er med på turen, kaller seg spøkefullt for volleyballherre – som et motsvar til fotballfrue. Rett som det er får han kommentarer som ”har hun reist nå igjen”, ”hvordan holder du ut all reisingen” og ”hun kan nok ikke bli like lenge borte når hun en gang får barn”.
– Veldig typiske kommentarer rettet mot kvinner som driver med toppidrett. Hadde de sagt det dersom rollene var byttet om, spør hun, og oppfordrer samtidig folk til å endre tankesettet sitt.
På den andre siden er sandvolleyball en av de mest likestilte idrettene. Premiepottene er like store og de konkurrer ut fra like forhold på banen. Bortsett fra ”uniformen” da.
– Ja, den bikinien har vært mye i fokus, men det ofrer jeg ikke mye tid på. Nå har det seg nå en gang slik at jeg har en jobb på ”stranda”, og da er det helt naturlig med bikini, smiler Ingrid.
Borte bra, hjemme best
Det som tar mer tid bak hjernebarken, er å skaffe sponsorer og det å måtte ”brande seg selv”. For det er ikke som i fotballen hvor pengene strømmer ut av sekken.
– Det går mye tid i å treffe den rette. Samtaler, besøk, e-poster, telefoner. En vil så gjerne, men så vil en ikke mase heller. Det tar tid å få en sponsor på plass, men det ofrer jeg lett for å drive på med det jeg elsker.
Nå kan hun i det minste slappe litt av. Laastad & Co har nemlig gått inn som stolt sponsor.
– Volvo satser på vinnere, ikke sant, smiler hun, svært fornøyd med en ny sponsoravtale i boks.
For å spe på litt ekstra, jobber hun som ringevikar på barneskoletrinn i Oslo.
– Et fint avbrekk i hverdagen. Jeg tilpasser jo bare treningen deretter.
Hun kjører mange fellestreninger med makker Oda, og går stort sett i treningstøy dagen lang. Hun har hundrevis av joggesko i skapet, og anslår at hun kanskje har tre pumps. Likevel sverger hun gjerne til kjole og hæler på fest.
– En kan være toppidrettsutøver og like å pynte seg, men når dagen stort sett går i trening, fellestrening og så kanskje en sen egentrening, vel, da er det ikke noe poeng å kle seg opp for så å måtte skifte til treningstøy igjen, ler hun.
Hun liker å bo i hovedstaden og alt den har å by på, men når alt kommer til alt, vil hun tilbake til Ølensvåg og Vestlandet når hun en gang skal slå røtter.
– Naturen, folka, kort vei til alt. Det er oppveksten i Ølensvåg for meg. Kanskje jeg trenger et snev av ”storby”, og bosetter meg i Haugesund eller Bergen, men det må uansett bli Vestlandet på sikt.
Mange av barndomsvennene hennes har også flyttet hjem, og Ingrid er ikke fremmed for at det enkle ofte er det beste.
– Det er alltid noe å gjøre i Oslo, men for meg er en tur i marka med hengekøye, kaffe og en god bok, magisk. Da er livet på sitt aller beste. Og det finner jeg rett utenfor døra hjemme i Ølensvåg.
Beste resultater:
- 3 x NM-gull innendørs
- 4 x NM-sølv innendørs
- 2 x NM-sølv i sandvolleyball
- Nordisk mester
- 17. plass i Europamesterskapet
- 18. plass i den Europeiske touren
- 2 x 17. plass på Verdenstouren
- Flere Norges Tour-seire
- Mest verdifulle spiller NM innendørs
