Tekst: Sonia Huanca Vold
Det er ikke bare i MMA-buret Geir Kåre Cemsoylu Nyland (27) fra Tysvær har møtt motstand. Nå er han endelig klar for å satse alt på UFC – både fysisk og psykisk.
Både kroppen og ansiktet ser ut som det er hogd ut i stein. De sylskarpe kinnbeina og den dype bekymringsrynken i pannen, minner om noe man ser på film. Gjerne hos beinharde og skruppelløse karakterer.
– Han ser kanskje skummel ut, men han er en skikkelig mammagutt. Det er alltid meg han kommer til om noe skjer, sier Geir Kåres mamma Olaug.
Hun beskriver sønnen som en aktiv, men snill gutt som fikk mye ansvar i ung alder.
– Jeg tror nok det er derfor behovet for å realisere seg nå er så sterkt.
Det vanskelige valget
«Life is what happens to you while you’re busy making other plans» synger John Lennon. Det er ikke tilfelle for Geir Kåre.
– Jeg lever her og nå – jeg «flower».
Han har bare ett mål: å bli en av verdens beste innen kampsportgrenen Mixed Martial Arts.
– Jeg går bare fremover. Treffer noe meg i hodet på veien, så tar jeg det der og da. Det er bortkastet tid å oppsøke avstikkere og potensielle problemer som ligger der ute. Da beveger du deg ikke i riktig retning.
Et slikt tankesett er ikke forenelig med å drive kampsportsenter, ville satse selv og være alenepappa. Siden sønnen var fire år gammel, har Geir Kåre hatt foreldreansvaret. Nå er han blitt ni år og skal flytte til mamma, mens pappa følger MMA-drømmen i Oslo.
– Det satt langt inne. Men det viktigste for meg er at gutten min har det bra. Og det var ikke optimalt slik situasjonen var. A4-livet er ikke for alle. Jeg har innsett at jeg ikke klarer å følge opp alt som forventes av meg. Skolen, hodeluskampanjer, forbud mot sparkesykler og foreldremøter. Jeg ser at moren hans kan gi ham det stabile familielivet som forventes av samfunnet. Jeg kommer til å være der for ham, men kanskje på en annen måte enn andre fedre.
Hvorfor flytter du til Oslo?
– Jeg ønsker å ha fullt fokus på MMA fremover. Det klarer jeg ikke her hjemme. Jeg er for uorganisert. Dessuten er det bedre tilgang på et profesjonelt miljø. Jeg kommer blant annet til å trene mye med Emil.
En av hans beste venner, Norges fremste MMA-utøver Emil Meek, bor også i Oslo. Han er en av svært få norske fightere i UFC. Geir Kåre vil bli nestemann inn.
Mental makt
UFC regnes for å være organisasjonen som representerer det høyeste nivået av MMA.
– Jeg vet det kommer til å skje. Mange sier at jeg er for gammel, men jeg er uenig. Folk er forskjellige. Alt handler om hvor du er i livet. Det handler ikke kun om fysikk. Det mentale er vel så viktig, om du ikke skal ryke på grunn av presset.
Han trekker frem Jon Jones som et eksempel. MMA-talentet som var regnet som den beste utøveren i verden uavhengig av vektklasse. Jones ble utestengt fra UFC-sirkuset etter flere uheldige hendelser. Blant annet å ha kjørt på en gravid kvinne i kokainrus og stukket fra åstedet.
– Det er mange som ikke takler oppmerksomheten og presset som følger med en MMA-karriere. Jeg er glad jeg har ventet til nå. Skal jeg gjøre det, så vil jeg gjøre det ordentlig.
Hva gjør deg så sikker på at du har det som trengs?
– Jeg har et bra blikk, leser motstandere bra og er god på timing. Normalt kan utøvere stå i enten southpaw eller orthodox-stilling, men en skade gjorde at jeg lærte begge deler. Dessuten får jeg høre at jeg er god til å psyke ut motstandere.
I en amatørkamp mot en irsk utøver, fikk Geir Kåre virkelig kjenne på hvor mye psyken kan påvirke en kamp. Iren kom fra samme gym som MMA-legenden Conor McGregor. Superstjernens trener, John Kavanagh, skulle se kampen.
– Jeg koste meg så mye at jeg følte meg ruset. Tenkte at dette var stort.
Geir Kåre klarer ikke å la være å smile i buret. Selv når han blir truffet av slag og spin kick. Smilene får motstanderen til å begynne å tvile. Og jo mer psykisk nedbrutt han blir, jo sterkere føler Geir Kåre seg. Det gir ham energi. Det ender med at han får iren ned på bakken og begynner å slå.
– Det er første gang jeg har hørt noen skrike i frykt.
Dommeren blir nødt til å gripe inn og stoppe kampen. Geir Kåre har vunnet.
– Jeg vet jeg kan bli en av de beste. Hvis jeg går mot dårlige utøvere, så sloss jeg ikke så bra. Men når jeg møter noen som virkelig er gode, overgår jeg meg selv.
Det menneskelige aspektet
Å lese andre mennesker, er noe han har god trening i.
– Til og med på barneskolen var jeg nok over gjennomsnittet opptatt av folk og grunnen til at alle er forskjellige. Selv var jeg nok et sted midt mellom nerdene og tøffingene, men jeg klarte aldri å velge én gjeng.
Geir Kåre var like fascinert av de ressurssterke og populære fotballguttene med luggen opp, som utskuddene som kom fra de verste problemhjemmene. Nylig mottok han en takk fra en tidligere klassekamerat. For at han alltid hadde stilt opp da han ble mobbet.
– Men gjorde jeg egentlig nok, spør jeg meg selv da.
Han har jobbet mye med den. Den dårlige samvittigheten. Som har hengt over ham siden han var liten. Hvis han ikke husket å vaske badet hjemme, og mammaen måtte gjøre det. Eller når søsknene ikke gjorde pliktene sine. Det kunne spise ham opp innvendig.
– Dårlig samvittighet, unnskyldninger og fristelser. Det er forstyrrende elementer som kan ødelegge for meg.
Fristelser?
– Jeg har en pappa med syv barn. Det sier seg selv. Det ligger i genene mine.
Han ler høyt, men mener det litt. En kjæreste ville tatt for mye tid. Det ville vært en svakhet på veien mot UFC-målet.
– Det finnes selvsagt fightere som har kjærester, men da må de nesten være med på drømmen. Det er mye man ofrer, så det vil jeg ikke utsette noen for.
Geir Kåre er ikke den eneste fra Nyland-familien med usedvanlig viljestyrke. Søsteren Zekiye Cemsoylu Nyland er en av Norges fremste kvinnelige vektløftere. Mammaen Olaug mener det ikke er tilfeldig.
– Det er nok en kombinasjon av hyperaktivitet og karakter. Vi har vært gjennom mye, men har alltid hatt god støtte i hverandre. De har nok begge sett på meg som veldig sterk. Storfamilien betyr mye for oss, forklarer mammaen Olaug.
Jakten på bristepunktet
Så lenge han kan huske har Geir Kåre oppsøkt adrenalin. Som liten drømte han om å bli marinejeger fordi han hadde hørt at det kun var for de tøffeste av de tøffe. Da han som 23-åring så at NRK søkte deltakere til programmet «Norges tøffeste», meldte han seg på uten å blunke.
– Jeg visste jeg kom til å vinne.
Og Geir Kåre vant.
Men hvor går grensen?
– Av og til lurer jeg på om jeg er på grensen til å være dum. Hvis jeg har muligheten til å gjøre noe som skremmer meg, så gjør jeg det.
Som da han kom over en bokseklubb på Facebook som skulle på treningsleir i Polen, hvor de er kjent for å være ekstra tøffe. Geir Kåre kjente i magen at dette var noe han ikke kunne tenke seg. Derfor sendte han en melding og spurte om å få bli med.
– Jeg er ikke bokser engang. Det skremte meg. Men det jeg er mest redd for her i livet er å være redd, så da måtte jeg bare gjøre det.
Hvordan gikk det?
– Det gikk mye bedre enn forventet, men jeg blir jo aldri helt fornøyd. Jeg merket at jeg innimellom unnskyldte meg selv med at «jeg er jo egentlig ikke bokser». Og unnskyldninger er jo noe jeg jobber med å unngå. For hvis hjernen lager unnskyldninger, så begynner kroppen å trekke seg.
Geir Kåre er like opptatt av å trene hjernen som kroppen. Mindfulness og visualisering av problemer er viktige verktøy for å klare å holde fokus både i og utenfor ringen.
– Man må være smart. Og man må klare å være smart når man er sliten også.
Ikke et offer
Mentaltreningen har også vært viktig for å kunne takle utfordringer han har møtt på i livet.
Og utfordringer har han hatt mange av. En turbulent oppvekst ble etterfulgt av å bli pappa som 17-åring og alenefar med full omsorgsrett som 20-åring.
– I stedet for å se på meg selv som offer, føler jeg meg heldig som har opplevd mye motgang. Dramatiske hendelser er med på å forme den du blir. Og det er den mest tilpasningsdyktige som overlever. Det er sånn evolusjonen er. Jeg ønsker selvsagt ikke lidelse for folk, men verden tar ikke hensyn. Alt handler om hvordan du takler det som kommer din vei, sier Geir Kåre.
I VG Helg og boken «Fremmedkrigerne» har han fortalt historien om barndomsvennen Abo Edelbijev. Abo var den han lekesloss med hele oppveksten. Den første som fikk vite at Geir Kåre skulle bli pappa. De to hadde vært uatskillelige. Sammen skulle de åpne kampsportsenter. Slik gikk det ikke. Mens Geir Kåre fortsatt følger barndomsdrømmen, endte Abos liv som IS-terrorist i Syria.
– Jeg prøvde å få ham hjem. Helt til det siste.
Det er ikke første gang han å opplever å miste en av de som står ham nærmest.
Et større mål
Da Geir Kåre som 17-åring fant ut at han skulle bli pappa, bestemte han seg for å skjerpe seg på skolen. Han satte seg som mål å ta både første klasse og alle allmennfag i andre klasse på ett år – med gode karakterer. Det var her Rune kom inn. Læreren som behandlet ham som en sønn. Som brukte fritiden sin på å pugge til prøver sammen med Geir Kåre.
– Til og med elektronikkfaget, som føltes som gresk for meg i starten, fikk jeg 5+ i. For Rune var ikke dette bare en jobb. Det var livet hans.
Men plutselig dør Rune brått. Dødsfallet går sterkt innpå Geir Kåre, men gjør det desto viktigere for ham å fullføre målet han og Rune hadde jobbet mot.
– En dag skal jeg også vie livet mitt til å hjelpe andre, slik Rune gjorde. Men for å gjøre det best mulig, så må jeg først «klare det» selv. Det betyr mer om noen som har oppnådd noe har tro på deg. Jeg må bli den beste versjonen av meg selv først.
Den aller viktigste personen å inspirere er sønnen. Geir Kåre er klar på at det ligger et større mål bak UFC-drømmen.
– Det som motiverer meg er at sønnen min skal få det bra. Forskning viser faktisk at barn av de som gjør det godt, har større sjanse for å få det enda bedre. Jeg må tenke på hvem som følger med. Min familie har alltid vært slitere, men det trenger ikke å være sånn fremover. Man må ønske noe bedre for seg selv enn det man har, og man kan faktisk velge å snu det. Hadde jeg fått 2 millioner på konto i dag, hadde jeg gitt 1,5 til mamma uten å blunke. Jeg gjør ikke dette bare for meg selv.
