Tekst: Marit Nilsen
Foto: Haakon Nordvik
Idé og regi: Haakon Laastad
Bil: Volvo 480 GT Turbo
Takk til Pie for lån av klær, og Høier for lån av sort skinnjakke
Hovedoppgaven om et moderne bofellesskap i Oslo inspirert av 1800-tallets bondesamfunn gav Lisa Strømfors Jensen beste mulige karakter da hun avsluttet femte og siste året på arkitektutdanningen. Nå jakter hun spennende prosjekter og fruktbare samarbeid.
I sommer kunne Lisa endelig kaste «graduation»-hatten i været og feire seg selv med den etterlengtede tittelen «arkitekt».
– Fem fantastiske år med studier er nå historie, og det føles godt. Det er en tid for alt, og nå gleder jeg meg til å ta fatt på det fremtiden måtte bringe av prosjekter og samarbeid, sier 26-åringen forventningsfullt.
Inkluderende
Det striregner i Haugesund denne oktoberdagen. Lisa passerer et av byens mest kjente byggverk i en vinrød Volvo 480 turbo. Her har hun tilbragt mye tid som student.
– Et kunstverk i seg selv, sier hun mens hun betrakter Haugesund folkebibliotek fra utsiden.
David Sandved er arkitekten, og Lisa trekker fram utskjæringene i skiferstein som spesielt identitetsgivende. Materialvalget gjentar seg i inngangspartiet, og fargene sjøgrønt og gult er gjennomgående – ute som inne.
– I tillegg har Sandved brukt mye trematerialer. Det gir en lun stemning, senker stressnivået og en følelse av ro brer om seg. Tre skaper en behagelig atmosfære. Perfekt for et bibliotek, slår hun fast.
Bygget ble påbegynt i 1965, og innviet to år senere. Sandved tegnet det som et helhetlig kunstverk og var ansvarlig for design av både interiør og inventar. Bygget regnes som et av hans hovedverk, og ble i 2019 fredet av Riksantikvaren med betegnelsen «et fremragende eksempel på modernistisk arkitektur – et kulturminne av nasjonal verdi».
– Neste gang du besøker biblioteket kan du merke deg at bokhyllene som vokter dagens bøker er de originale som har lånt ut bøker i generasjoner, legger Lisa til.
Så og si alt av interiørelementene er fra den gang biblioteket var nytt. Det er noe hun trekker fram som positivt. Bygget oser kvalitet og karakter.
– Et sentralt møtested for folk i alle aldre. Inkluderende – akkurat slik et bygg for allmennheten skal være.
Klassiker
Den siste tiden har hun kjørt rundt i en klassiker som også oser karakter, en Volvo 480 turbo. Den første i sitt slag ble produsert i 1986, et helt tiår før Lisa selv skulle se dagens lys. Over 30 år etter sportskupéens storhetstid, inntar arkitekten førersetet og beskriver bilen med et trent blikk.
– Utrolig tøff og kult, men vi kommer ikke unna at det er en noe upraktisk bil, sier hun og ler.
Latterlig dyr var den også – den gang viste prislappen på ca 450.000 kroner – og bare fire seter.
– Den passer meg godt i min livssituasjon, men familievennlig, det er den jo ikke, ler hun, og lar øynene vandre mot baksetet og bilens to separerte bakseter.
– Jeg digger at den ikke er typisk maskulin, og at formspråket får den til å se rask ut til tross for de avrundede kantene. Lyktene som vippes opp gir den et tydelig særpreg, samtidig som den er en tanke futuristisk, sier hun.
I en tid hvor de fleste gjerne heller mot SUV-er og andre store biler, elsker hun at bilen er av den mindre størrelsen og at hun ikke «forsvinner» bak rattet når hun kjører.
– Med det samme jeg vrir om tenningen får jeg godfølelsen. Motoren brummer skikkelig, og turboen merkes med det samme jeg tråkker til.
Hun er ikke i tvil om at hun kunne eid og kjørt en slik bil også i 2020. Servostyring er greit å ha på en klassiker som denne, konkluderer hun.
– Jeg hadde trolig blitt omtalt som «hun med 480-en», men det hadde jeg levd godt med.
Grundig
Lisa er født og oppvokst i Haugesund. Stort sett skoleglad, men understreker at ingenting har kommet gratis. Hun er ikke personen som starter på en oppgave i siste liten, men hun holder likevel alltid på til siste minutt.
– Jeg liker å få ting gjort, samtidig som jeg er grundig. Har jeg tid, blir materialet både dobbelt- og trippelsjekket, slår hun fast.
Detaljer har alltid fascinert henne. Blikket stopper raskt opp dersom hun passerer en særegen trapp eller et spesielt vindu. Interessen kan nok spores tilbake til hennes mor som alltid har drevet med håndarbeid som strikking, brodering og sying.
– Selv tiltrekkes jeg mer av designprosessen og gleden av å samarbeide med andre, understreker hun.
Og det manglet ikke på samarbeid og nye utfordringer da hun entret Kingston University i London tilbake i 2014.
– Jeg var overveldet med følelser, og kjente heldigvis raskt at jeg hadde truffet blink. En fantastisk følelse når du har satset på drømmen og flyttet til et annet land, ler hun.
Med sitt lange, blonde hår og blå øyne ble hun raskt sett på som en «typisk skandinavisk jente».
– Det fine med England er at det er så mange ulike mennesker og samfunnslag – og janteloven er totalt fraværende. Du kan være hvem du vil, og du lærer fort at du ikke skal sette noen i bås.
Tre år i London utvidet omgangskretsen hennes med ulike typer mennesker. Gode venner hun fortsatt pleier kontakten med i dag, og som har trigget kreativiteten henne.
– Man lærer så mye fra folk som er forskjellig fra seg selv. Det trigger kreativiteten min, og gir meg mye inspirasjon.
Hun visste godt at hun skulle ta en mastergrad, men da hun avsluttet tredjeåret i London, og bacheloren var på plass, ønsket hun å høste erfaringer. Lykken var derfor stor da hun fikk praktikantplass i arkitektfirmaet Vikanes og Bungum arkitekter AS i 2017.
Der tilegnet hun seg kunnskap og erfaring om prosjekteringsfaser, og hadde arbeidsoppgaver som gikk ut på å løse situasjonsplaner, tegning av eksisterende bygg, utomhusplaner, salgstegninger, visualisering, befaring og prosjekteringsmøter.
– Ett år jeg aldri ville vært foruten. Hos Vikanes og Bungum lærte jeg ting vi ikke hadde vært innom på skolen, men som du bare lærer i praksis, sier hun.
Mens hun tok bacheloren handlet det meste om å få en forståelse av faget, arkitekturhistorie, tegneteknikker og tegneprogrammer. Det meste av design- og arkitekturprosjektene var fiktive og det ble tatt mindre hensyn til lover og regler – alle skulle få tenke «fritt».
– Etter praksisåret fikk jeg en bredere forståelse for alle leddene man må gjennom i et prosjekt. Hva som går an å gjøre – og ikke. Det er viktig å ha tydelig for seg hvilke lover, regler og byggkonstruksjoner som gjelder før man går i gang, understreker hun.
Fra praktikant i Haugesund gikk turen til en ny storby, denne gangen København. En av Lisas favorittbyer, og det var også her hovedoppgaven skulle bli til. Da hun gikk i gang med masteren dro hun stor fordel av praksisåret og tenkte mer realistisk i prosjektene hun gikk i gang med.
– Det var viktig for meg å ikke bare lage et fint design, men at det også måtte fungere i praksis.
Men det var ikke dansk arkitektur som skulle inspirere hovedoppgaven – det var Norge anno 1800-tallet.
Klyngetun
Hovedoppgaven til Lisa bygger nemlig på betegnelsen «klyngetun». Fra gammelt av forstås det best som en tettbygd samling av gårdsbruk, noe som var særlig utbredt i kystdistriktene tidlig på 1800-tallet. En gård kunne bestå av flere hundre små og store bygninger liggende i uregelmessig klynge omgitt av dyrket mark.
Det inspirerte Lisa til å designe et urbant bofellesskap midt i Oslo.
Å skilte med et klyngetun på 2000-tallet er gjerne ikke typisk for et folkeslag som kan oppfattes litt kalde og private. Men dersom vi blander inn litt moderne historie, fasiliterer det hele med en privat bolig og gode fellesløsninger, er det gjerne rom for at Ola og Kari Nordmann kan være tilbøyelige til å «bo i klynge»?
– Måten deling av ressurser og samarbeid skapte en følelse av tilhørighet, og hvordan den tette bosetningen økte det sosiale samfunnet, var til stor inspirasjon da jeg designet bofellesskapet. Dagens etablerte forestillinger om byliv, rekreasjon og sosiale møteplasser blir utfordret på alle plan, forteller hun.
Med tanke på befolkningsveksten i Oslo og andre storbyer i Norge, ser hun det som både relevant og viktig at flere vil bo i lignende bofellesskap i fremtiden.
– Det bryter med kjernefamiliemønsteret som den dominerende boligformen, og jeg tror også flere vil se fordelene med å bo i et miljø der det er lavere terskel for å nå ut til hverandre – samtidig som du har en liten del som er helt privat, forklarer Lisa.
Konseptet bygger på at familier, unge og eldre har sin egen private bolig, og at den er koblet opp mot et hovedhus med stor spisesal, kjøkken, en aktivitetsbygning for barn og unge samt hobby- og verkstedrom. At det tenkes grønt med drivhus og urban dyrking i storbyen er også på sin plass mener Lisa, som har designet at uterommene består av hager og drivhus for privat og offentlig dyrking.
Store og gode lekeområder for barna er selvsagt også ivaretatt.
– Kunne du selv ha bodd i et slikt bofellesskap?
– Absolutt. Etter flere intervjuer og research til oppgaven, synes jeg boformen virker spennende. Muligheten til å bli en del av et fellesskap, selv om du bor i din private bolig, virker forlokkende. Middager lages sammen, og du sosialiserer med andre som har oppsøkt fellesarealet – når det passer. Vil du være privat, har du muligheten til det i din enhet, men du har samtidig tilgang til fasiliteter du kanskje ikke kunne eid på egenhånd, sier hun.
Hun løfter fram det sosiale, økonomiske og bærekraftige som de viktigste argumentene for å bo og leve på en slik måte.
Klar for storbyen
Om prosjektet til Lisa noen gang vil blir realisert, får tiden vise. At hun brenner for byutvikling, sosial bærekraft og grønne byrom gjør sitt til at hun ser for seg å jobbe med noe innenfor dette en gang i framtiden.
Men først vil hun høste nye erfaringer, muligheter og opplevelser som arkitekt. Og hun er overbevist om at Oslo kan tilby henne det hun søker.
– Jeg har et godt forhold til byen, et bra nettverk av venner og kjente og vet at byen har masse å tilby. Jeg er sulten på å knytte relasjoner og bygge nettverk.
Og selv om karakteren A på hovedoppgaven gav henne stjerner i blikket, blir det en fornøyelse å sette i gang med et ekte prosjekt – og mer enn en karakter som lønn for strevet.
